Er jeg alene om dette?

Silje Pedersen, mai 21, 2017 12:19 pm //

Silje_ad__56

Jeg skal si deg en ting. I den dypeste fortroelse. Jeg tror jeg holder på å miste grepet. Ting jeg overhodet ikke brydde meg om før jeg fikk barn, har fått en helt ny mening for meg. Det gjør meg skjelven og emosjonelt ustabil.

Det hele startet i graviditeten. Plutselig ble den tøffe meg byttet ut av en sippende, lettrørt og lettpåvirkelig utgave. Det var vanskelig og akseptere og ta inn over seg. Og nei, over to år senere har det ennå ikke gitt seg.

Nyheter med misbruk av barn eller vonde bilder, det klarer jeg bare ikke. Jeg blir fysisk kvalm og lei meg. Tankene kværner rundt og rundt. Jeg tvinger meg selv til å følge med i nyhetsbildet og støtter hjelpeorganisasjoner, men jeg har funnet ut at jeg også må skjerme meg selv. Når jeg ser alt som er i media nå, må jeg si at jeg er glad jeg ikke lenger er nyhetsjournalist, da hadde jeg nok ligget sykemeldt hjemme fra jobben. Sånn for å sette det litt på spissen.

TV-serier eller bøker med samme tema eller annet der barn utsettes for noe vondt er også helt uaktuelt. Jeg husker en venninne sa det til meg for mange år siden, at hun ikke klarte det samme etter å ha fått to døtre. Den gangen skjønte jeg ikke helt hva hun pratet om. Jo, jeg synes det var grotesk og jævlig, men det var ikke samme følelsen. Nå går jeg på do og spyr om jeg ser noe som setter meg helt ut. Jo, jeg gjør faktisk det.

Jeg har blitt en vandrende bekymring. En som følger nøye med på alle sikkerhetsrutinene på fly, sjekker nødutgangene på hotell når jeg sjekker inn, dropper å dra på ting der situasjonene gjør meg nervøs og usikker. Før tok jeg alltid metro i utlandet, men det har jeg ikke gjort på lenge. Frykten om at en lastebil skal kjøre inn i en gågate og meie ned oss eller andre er reell. Frykten har kommet så mye nærmere, det er ikke noe som skjer langt unna, men i en handlegate nær deg.

Allikevel må hverdagen og alt annet gå sin gang. Takk og lov for at man har jobben og får fokuset over på noe annet. På jobb er jeg effektiv, fryktløs og beinhard, jobb er jobb og har ingenting med dette å gjøre. Det blir en frihetssone hvor jeg er meg som jeg kjenner meg selv. Uredd, tøff og smart.

Reise det gjør jeg også, for jeg vet jeg må utfordre meg selv, bekymringer, frykt og angst. Man må aldri la frykten få ta overhånd. Før i tiden hadde jeg skikkelig flyskrekk og det tok det meg lang tid å leve med. Det sitter fortsatt litt i, men jeg lar det ikke styre livet mitt. Da hadde jeg ikke kunnet hatt en slik jobb med mye reising.

Men reiser jeg, så vil jeg helst at mannen er hjemme. Det å reise avgårde begge to har ikke vært et tema ennå. Jeg håper at jeg blir klar for det, men det føles fjernt. Jeg ønsker ikke at vi begge skal være borte fra datteren vår. I mine tanker dukker de værste scenarioene opp, hjernen er nemlig en lur liten sak som vet å male fanden på veggen.

Jeg kan ikke lenger skylde på noen ammetåke, men jeg skylder noe på lite søvn. Å være under konstant mangel på søvn gjør noe med deg. Både hukommelse, humør og annet svinger. Realiteten blir nemlig ikke alltid like reell.

Småbarnsårene er tøffe. Lite søvn, mye våking på netter, sykdom og stress. Det er også den fineste tiden du har med barna dine. En tid der jeg vil suge til meg hvert minne, hver opplevelse, hver nye morsomme gloser og ting som kommer ut av min datters munn. Hver klem, hvert kyss og hver kjærlighetserklæring blir høyt verdtsatt. Jeg lever i nuet med henne og vet jeg kommer til å savne dette, for denne tiden er forbi før du aner. Og da er det vondt å se tilbake og tenke at du ville gjort noe anderledes. Det å verdsette hver dag og de minste ting, synes jeg er en del av livet. Jeg kan glede meg over de minste ting og det ser jeg hun også gjør. Det gjør meg lykkelig.

Jeg er varsom rundt datteren min og passer på å ikke overføre angst eller frykt. Jeg vil ikke at hun skal vokse opp slik som meg, med en mor som var svært redd for lyn og torden og gjemte seg på do. Da ble jo vi barna også redde og engstelige. Det ønsker jeg ikke for henne.

Frykten må jeg selv ta tak i og jobbe med, og det gjør jeg hver eneste dag. Frykten for at noe skal skje oss er noe jeg tror de fleste kjenner seg igjen i, enten du er foreldre eller ei. Jeg innser selvsagt at dette er noe jeg ikke kan styre. Allikevel lurer jeg, er jeg alene? Og har jeg mistet grepet?

Foto: Sara Johannessen