Derfor er det viktig å kjenne på smerten

oktober 9, 2018 // ,

Processed with VSCO with s2 preset

Jeg bestemt meg for lenge siden om at jeg skal ikke legge skjul på at alt ikke alltid er på stell. I en verden der vi ofte oppfordres til å være perfekte, tenker jeg at det er enda viktigere å lette på sløret og dele av virkeligheten. Den reelle virkeligheten er at de fleste daglig sliter med noe. Det så være angst, engstelse for å ikke strekke til, sykdom, tap eller annet. Vi har alle gode og dårligere dager. Dette gjør oss verken til det ene eller andre, det gjør oss menneskelige.

Noen dager er tyngre enn andre. I går hadde jeg en slik dag. Søndagen var så flott, men jeg kjente at kroppen ikke var helt med også slo det til i full blomst. For kroppen har jo en tendens til å sende signaler, det er bare slik at vi ofte ikke klarer å lytte. Etter en tur til Bergen forrige helg, så har jeg kjent på utmattelse og tretthet. Torsdagen kom vond hals og tetthet snikende, men jeg ville ikke lytte. Bare turet fremover med mitt. Jeg var også alene med Ella Victoria og fikk ikke gjort så mye med det. Da det slo ut for fullt i går, kom også selvmedlidenheten krypende…Og det var ikke rent lite.

I over ett år har vi lett etter drømmehuset uten å komme noen vei. Akkurat nå virker det som det aldri kommer til å skje. Jeg hadde håpet oppe i høst da vi fant noe som var helt perfekt for oss, bare for å oppdage mange komplikasjoner som tilslutt gjorde et kjøp umulig. Etter det sank håpet. Det å jakte på drømmeboligen er både spennende og utmattende, det vet de fleste som har vært i denne situasjonen. På privaten har det også skjedd mye og jeg har måttet sette opp alt jeg har av godvilje og ekstra energi for å komme meg igjennom et par veldig tøffe tak dette året. Men det går greit, slik er livet og jeg har ingen illusjoner om at hver dag er en fest.

Det som dessverre skjer når man er syk, er at alt det negative bare raser innover deg på en gang (eller i alle fall hos meg) og det er tøft å takle. Da nytter det ikke å bite tennene sammen og gå videre. Nei, min erfaring er at det er mye bedre å kjenne på smerten som kommer og la det komme. Ta det imot med åpne armer. Alle trenger å gråte og slippe løs alt det innestengte gruffet en gang iblant. Det får meg til å føle meg bedre etterpå. Sorg, savn eller sykdom, med en skulder å gråte på kan alt bli litt lettere. Selv har jeg vært flere ganger hos psykolog uten å føle noe som helst stigma over det. Noen ganger har det hjulpet veldig der og da, mens andre ganger har jeg fått mer ut av en kveld med vin sammen med mine beste venninner. Men det hjelper som regel å prate om det, uansett hva det er.

Det værste man kan gjøre mot seg selv er å holde ting inne i seg og tro at det går over av seg selv. Slik fungerer vi ikke. Om du er lei deg, sint eller irritert er det bedre å få det ut. Ofte kan det hjelpe med en hard treningsøkt når jeg er frustrert, da kommer mye energi ut. Men er jeg syk, så treffer det meg ganske så midt i magen. Det er ikke så rart, man føler seg jo mer hjelpesløs og sliten enn vanlig. Og det er ok. Hver dag kan ikke være fantastisk. Livet betsår av kontraster og det er på godt og vondt. Noen ganger kan vi ha en herlig uke eller flere og andre ganger kan noen grå dager ødelegge litt for oss. Men det som er sikkert er at livet, det er det fineste. For bak det grå, finnes det alltid sollys, blå himmel og ikke minst, håp.

 

Jeg skjønner ikke hvordan hun får det til

desember 11, 2017 // ,

Det er noen damer som virkelig ser til ut å ha alt sammen på stell. De tar perfekte bilder, poserer med barna uten søl og flekker i kjempefine matchende outfits, innimellom slår de også til med et superlykkelig bilde med mannen. Noen ganger når jeg ser slike Instaperfekte liv, så lurer jeg på: Hvordan får hun det til? Har hun en hemmelig oppskrift som jeg ikke kjenner til? Men så møter du personen og ofte forteller de om et helt annet liv enn de glansbildene de deler. Om at de gråter seg i søvn og endeløse krangeler med mannen. Da tenker jeg at vi har det veldig bra.

Her hjemme er ting langt fra perfekt. Det er litt småkaos hele tiden, selv om jeg prøver så godt jeg kan å holde det hele i sjakk med litt smårydding hele tiden. Men sånn tror jeg det er med de fleste småbarnsforeldre.

Men å anta at alle andre har det mye finere eller bedre er nok noe mange tenker, meg selv inkludert. Jeg vet at jeg tenker sånn om andre rundt meg, men at sikkert mange tror alt også er ganske på stell her hjemme også. Og jeg gjør mitt beste hver dag for å sjonglere familie, jobb, egentid og andre forpliktelser som mange andre. Og de fleste dagene går det ganske bra. Med unntak av de morgenene eller dagene hvor man føler at alt går galt.

Og i dag hadde vi en slik morgen. Vi forsov oss etter en tøff natt med mye oppvåkning, en mammadalt som bare ville at mamma skulle kle på, kose og lage mat, ingen klær som var bra nok og et trassanfall da ytterklærne skulle på. Halleluja, hvor det gikk. En prøvelse for tålmodigheten for både små og store. Gudskjelov var hun superlykkelig da hun kom seg i barnehagen.

Det var ingen myk start på uken i alle fall. Jeg skal si det var godt å komme seg i frisørstolen et par timer etterpå. Den egentiden trengte jeg for å si det sånn. Og det synes jeg er helt ok å si. Jeg elsker datteren min over alt, men vi er i en fase nå hvor det er litt himmel og helvete, personligheten dannes og det er mye trass. «Nei» er favorittordet og hun bruker det ofte. Det svinger mye, men jeg nyter også de mange kosestundene som vi to har sammen også. Tiden som dere vet, går bare altfor fort.

Når ting blir sånn, så er jeg litt avhengig av at en del annet går på skinner. Nå følte jeg at jeg trengte en liten forandring og da ble det å klippe av ganske mye av sveisen slik jeg hadde i fjor. Det var befriende! Dere skal får se hvordan det ble i morgen, nå må jeg løpe å hente tulla i barnehagen. Ha en fortsatt fin mandag!

Helgeblomster

oktober 14, 2017 // ,

IMG_0571b

«Pay it forward»

Det er et mantra jeg tenker mye på om dagen. Jeg føler meg heldig i min lille boble med familie, venner og jobb. Derfor synes jeg det er ekstra viktig å tenke litt ekstra på de rundt meg. Både de jeg er veldig glad i som trenger en liten oppmuntring eller hjelpe i litt større skala som donasjoner og salg av klær til inntekt for Unicef og andre organisasjoner. Gi tilbake eller gjøre noe for andre er viktig og noe jeg hele tiden prøver å lære Ella Victoria. Håpet er at hun i fremtiden også vil engasjere seg i saker som er viktig og som setter fokus på å hjelpe andre. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan alltid hjelpe noen.

Det gjør noe med deg å gjøre noe hyggelig for andre og det trenger ikke koste mye. Gi opp sete ditt på bussen til en annen når du ser det trengs, smil til en helt tilfeldig person på gaten, spander en kaffe på en kollega eller venn som ikke har dagen eller min favoritt: overrask en som fortjener det med litt flotte blomster. Det setter garantert smilet i sving!

Offline

august 19, 2017 // ,

IMG_3429b

Denne helgen bytter jeg ut motefester med fuglekvitter og blåbærplukking. Jeg skal nyte stillheten, trekke pusten godt og kjenne på å gå i ett med naturen. Morgenyoga på terrassen, god mat og samvær med familien står på menyen.

Jeg kjenner at jeg trenger påfyll av ro og glede og må ha en liten pause fra storbyens larm og leven. Ukene etter ferien startet med et brak og den siste uken har jeg hatt litt hjerte i halsen, så nå må skuldrene senkes. Det kan sikkert virke som om alt er lykke og velstand i den bransjen jeg jobber i, men sannheten er at det er mye overfladisk og mange selvopptatte mennesker. En som du tror er en venn, kan like gjerne stikke deg i ryggen neste dag. Konkurransen er av og til beintøff og av og til er det nødvendig med en liten pause, jeg må minne meg selv på at det faktisk ikke er selve livet. Og at Instagram kun representerer en flik av virkeligheten slik vi selv ønsker å dele den.

IMG_6185b

Den beste medisinen har jeg funnet ut er å logge av og logge på med de som betyr aller mest. Det å se verden gjennom øynene til datteren min er fantastisk. Det er ingen Instagram, nett eller sosiale medier som legger krav på tiden hennes. Hun lever i nuet og lar seg fascinere av de minste ting. Det er egenskaper jeg gjerne også vil passe på å dyrke og beholde.

Det å glede seg over små ting er en evne jeg fortsatt er veldig stolt av og selv prøver å tenke over hver dag. Men når jeg ser fjeset hennes når hun snakker om å plukke blåbær er det som om hjerte smelter og jeg tenker tilbake på den tiden hvor man lot seg rive med av slik glede.

Det er en gave å få se verden gjennom hennes øyne og jeg nyter hvert øyeblikk. Mange spørsmål og nyskjerrige tanker som spinner igjennom hodet kommer ut og mamma må selvfølgelig prøve å svare. Noe som selvsagt ikke alltid er like lett og kan utfordre tålmodigheten, men det er gøy å se denne utviklingen dag for dag, uke for uke. Det er alltid noe nytt å glede seg over!

 

Er jeg alene om dette?

mai 21, 2017 //

Silje_ad__56

Jeg skal si deg en ting. I den dypeste fortroelse. Jeg tror jeg holder på å miste grepet. Ting jeg overhodet ikke brydde meg om før jeg fikk barn, har fått en helt ny mening for meg. Det gjør meg skjelven og emosjonelt ustabil.

Det hele startet i graviditeten. Plutselig ble den tøffe meg byttet ut av en sippende, lettrørt og lettpåvirkelig utgave. Det var vanskelig og akseptere og ta inn over seg. Og nei, over to år senere har det ennå ikke gitt seg.

Nyheter med misbruk av barn eller vonde bilder, det klarer jeg bare ikke. Jeg blir fysisk kvalm og lei meg. Tankene kværner rundt og rundt. Jeg tvinger meg selv til å følge med i nyhetsbildet og støtter hjelpeorganisasjoner, men jeg har funnet ut at jeg også må skjerme meg selv. Når jeg ser alt som er i media nå, må jeg si at jeg er glad jeg ikke lenger er nyhetsjournalist, da hadde jeg nok ligget sykemeldt hjemme fra jobben. Sånn for å sette det litt på spissen.

TV-serier eller bøker med samme tema eller annet der barn utsettes for noe vondt er også helt uaktuelt. Jeg husker en venninne sa det til meg for mange år siden, at hun ikke klarte det samme etter å ha fått to døtre. Den gangen skjønte jeg ikke helt hva hun pratet om. Jo, jeg synes det var grotesk og jævlig, men det var ikke samme følelsen. Nå går jeg på do og spyr om jeg ser noe som setter meg helt ut. Jo, jeg gjør faktisk det.

Jeg har blitt en vandrende bekymring. En som følger nøye med på alle sikkerhetsrutinene på fly, sjekker nødutgangene på hotell når jeg sjekker inn, dropper å dra på ting der situasjonene gjør meg nervøs og usikker. Før tok jeg alltid metro i utlandet, men det har jeg ikke gjort på lenge. Frykten om at en lastebil skal kjøre inn i en gågate og meie ned oss eller andre er reell. Frykten har kommet så mye nærmere, det er ikke noe som skjer langt unna, men i en handlegate nær deg.

Allikevel må hverdagen og alt annet gå sin gang. Takk og lov for at man har jobben og får fokuset over på noe annet. På jobb er jeg effektiv, fryktløs og beinhard, jobb er jobb og har ingenting med dette å gjøre. Det blir en frihetssone hvor jeg er meg som jeg kjenner meg selv. Uredd, tøff og smart.

Reise det gjør jeg også, for jeg vet jeg må utfordre meg selv, bekymringer, frykt og angst. Man må aldri la frykten få ta overhånd. Før i tiden hadde jeg skikkelig flyskrekk og det tok det meg lang tid å leve med. Det sitter fortsatt litt i, men jeg lar det ikke styre livet mitt. Da hadde jeg ikke kunnet hatt en slik jobb med mye reising.

Men reiser jeg, så vil jeg helst at mannen er hjemme. Det å reise avgårde begge to har ikke vært et tema ennå. Jeg håper at jeg blir klar for det, men det føles fjernt. Jeg ønsker ikke at vi begge skal være borte fra datteren vår. I mine tanker dukker de værste scenarioene opp, hjernen er nemlig en lur liten sak som vet å male fanden på veggen.

Jeg kan ikke lenger skylde på noen ammetåke, men jeg skylder noe på lite søvn. Å være under konstant mangel på søvn gjør noe med deg. Både hukommelse, humør og annet svinger. Realiteten blir nemlig ikke alltid like reell.

Småbarnsårene er tøffe. Lite søvn, mye våking på netter, sykdom og stress. Det er også den fineste tiden du har med barna dine. En tid der jeg vil suge til meg hvert minne, hver opplevelse, hver nye morsomme gloser og ting som kommer ut av min datters munn. Hver klem, hvert kyss og hver kjærlighetserklæring blir høyt verdtsatt. Jeg lever i nuet med henne og vet jeg kommer til å savne dette, for denne tiden er forbi før du aner. Og da er det vondt å se tilbake og tenke at du ville gjort noe anderledes. Det å verdsette hver dag og de minste ting, synes jeg er en del av livet. Jeg kan glede meg over de minste ting og det ser jeg hun også gjør. Det gjør meg lykkelig.

Jeg er varsom rundt datteren min og passer på å ikke overføre angst eller frykt. Jeg vil ikke at hun skal vokse opp slik som meg, med en mor som var svært redd for lyn og torden og gjemte seg på do. Da ble jo vi barna også redde og engstelige. Det ønsker jeg ikke for henne.

Frykten må jeg selv ta tak i og jobbe med, og det gjør jeg hver eneste dag. Frykten for at noe skal skje oss er noe jeg tror de fleste kjenner seg igjen i, enten du er foreldre eller ei. Jeg innser selvsagt at dette er noe jeg ikke kan styre. Allikevel lurer jeg, er jeg alene? Og har jeg mistet grepet?

Foto: Sara Johannessen