Jeg skjønner ikke hvordan hun får det til

desember 11, 2017 // ,

Det er noen damer som virkelig ser til ut å ha alt sammen på stell. De tar perfekte bilder, poserer med barna uten søl og flekker i kjempefine matchende outfits, innimellom slår de også til med et superlykkelig bilde med mannen. Noen ganger når jeg ser slike Instaperfekte liv, så lurer jeg på: Hvordan får hun det til? Har hun en hemmelig oppskrift som jeg ikke kjenner til? Men så møter du personen og ofte forteller de om et helt annet liv enn de glansbildene de deler. Om at de gråter seg i søvn og endeløse krangeler med mannen. Da tenker jeg at vi har det veldig bra.

Her hjemme er ting langt fra perfekt. Det er litt småkaos hele tiden, selv om jeg prøver så godt jeg kan å holde det hele i sjakk med litt smårydding hele tiden. Men sånn tror jeg det er med de fleste småbarnsforeldre.

Men å anta at alle andre har det mye finere eller bedre er nok noe mange tenker, meg selv inkludert. Jeg vet at jeg tenker sånn om andre rundt meg, men at sikkert mange tror alt også er ganske på stell her hjemme også. Og jeg gjør mitt beste hver dag for å sjonglere familie, jobb, egentid og andre forpliktelser som mange andre. Og de fleste dagene går det ganske bra. Med unntak av de morgenene eller dagene hvor man føler at alt går galt.

Og i dag hadde vi en slik morgen. Vi forsov oss etter en tøff natt med mye oppvåkning, en mammadalt som bare ville at mamma skulle kle på, kose og lage mat, ingen klær som var bra nok og et trassanfall da ytterklærne skulle på. Halleluja, hvor det gikk. En prøvelse for tålmodigheten for både små og store. Gudskjelov var hun superlykkelig da hun kom seg i barnehagen.

Det var ingen myk start på uken i alle fall. Jeg skal si det var godt å komme seg i frisørstolen et par timer etterpå. Den egentiden trengte jeg for å si det sånn. Og det synes jeg er helt ok å si. Jeg elsker datteren min over alt, men vi er i en fase nå hvor det er litt himmel og helvete, personligheten dannes og det er mye trass. «Nei» er favorittordet og hun bruker det ofte. Det svinger mye, men jeg nyter også de mange kosestundene som vi to har sammen også. Tiden som dere vet, går bare altfor fort.

Når ting blir sånn, så er jeg litt avhengig av at en del annet går på skinner. Nå følte jeg at jeg trengte en liten forandring og da ble det å klippe av ganske mye av sveisen slik jeg hadde i fjor. Det var befriende! Dere skal får se hvordan det ble i morgen, nå må jeg løpe å hente tulla i barnehagen. Ha en fortsatt fin mandag!

Adventskransen

november 27, 2017 // ,

IMG_2968b

God mandag!

Den tiden vi går inn i nå er min favoritt. Jeg elsker julen, men det har ikke alltid vært sånn. Julen er både fin, men også sår for mange. Som skilsmissebarn, så husker jeg at det var ganske mange år jeg ikke hadde så mye til overs for julen. Mye føltes trist og leit. De årene overskygget lenge alle de fine barndomsminnene om den gode julen. Men da jeg ble litt eldre, fant jeg tilbake til mye av den originale gleden.

Og nå som jeg har fått min egen lille familie, så er jeg opptatt av at vi nå skaper oss helt egne juletradisjoner, uavhengig av alle andre. Jeg er også opptatt av at vi verken tar helt av på gaver eller ting, jeg vil at Ella Victoria skal glede seg over det hun får og ikke henger seg opp i å ville ha mer hele tiden. Det blir fort en dårlig spiral.

IMG_2971b

Her har vi såvidt begynt med pepperkakebaking og litt pynting til jul til glede for både små og store. Mannen min er helt i mot pynting før desember, men jeg har fått lirket inn en rosa julestjerne, litt lys og noen blomster som gir god stemning.

IMG_2970b

Akkurat nå funderer jeg over årets adventsstake eller krans. Skal det være helt enkelt eller en dekorativ krans som denne?Jeg klarer foreløpig ikke helt å bestemme meg, men mini syntes uten tvil jo mer pynt jo bedre. I forrige uke var jeg innom Mina Milanda, en av de vakreste blomsterbutikkene i byen for å få litt inspirasjon. Der fant jeg blant annet eucalyptus sprayet med hvit lakk, som jeg kjøpte med meg hjem. Utrolig dekorativt og lekkert.

IMG_3169

Også bladde jeg litt i bildearkivet fra denne tiden i fjor og da dukket dette bilde opp. I min ryddefei for noen uker siden så ga jeg bort denne genseren, men angrer litt nå kjenner jeg. Synes den hadde så fint mønster og en av de få Moods of Norway-plaggene jeg var skikkelig glad i. Men, men, sånn kan det gå når man ivrig rydder i vei. Håper noen andre har fått glede av den akkurat nå>3

Adlink: PS: Mange som lurte på den blå fløyelstoppen. Den finner du her.

I dag blir det vannfast maskara

november 23, 2017 //

23561431_10204091163394960_3961854847660351435_n

Det skjer ikke så ofte, men i dag må den nok tas i bruk, sammen med et svart antrekk.

Igår satt jeg værfast på flyplasser i totalt 8 timer og ingenting gikk som det skulle. Da er det lett å bli oppgitt, sur og lei. Vi var langt ifra de eneste som ble rammet av ekstremværet og jeg synes veldig synd på alle de menneskene som mistet fly videre eller måtte overnatte på flyplassen. Vi kom oss hjem til slutt og selv om det var veldig mye senere enn antatt og jeg var sulten og dødssliten, så var jeg mest takknemlig.

Takknemlig for at jeg kunne gå inn å kysse og klemme på de som betyr det aller meste for meg. For at jeg kom meg hjem i snøkaoset. Takknemlig for hyggelige opplevelser i løpet av dagen, gode samtaler og opplevelser.

Jeg er takknemlig for alt det du og jeg tar for gitt i en hektisk hverdag. Helsen min, evnen til å trene, gå en tur om man ønsker, overskudd til å leke med datteren min, økonomisk frihet, fult kjøleskap og mange andre ting….Jeg vil at du som leser skal vite at jeg tenker mye over disse tingene. Kanskje gjør du det også? Jeg tar ikke ting like for gitt som jeg gjorde tidligere. Om du er i en spiral der ikke alt er greit, husk at hver dag er en gave. Mange ville gitt alt for det du har. Gled deg over de små tingene, en god kaffe, et glass vin med venninner, latter eller lek med barna på ettermiddagen (selv om du er sliten). Det er hverdagslykke.

I dag tar jeg på meg den vannfaste maskaraen og de svarte klærne. Det er på tide å ta farvel med en som gikk bort altfor tidlig. En som egentlig skulle hatt mange lyse stunder igjen, sammen med sin nydelige datter. Det er med tungt hjerte at vi sier farvel. Farvel til det som var, farvel til den han var. En som har betydd mye for alle de han møtte på sin vei. Et lys som slukket altfor tidlig, men som vil minnes i våre hjerter til evig tid.

Jeg vet at det er mange som opplever at sorgen er ennå større og for de synes jeg det er viktig å gi rom. Mange kvier seg for å gå i begravelser, ta farvel eller møte de etterlatte. Det er helt naturlig. Allikevel er det viktig å være der for de som trenger det aller mest. Et ord, et løfte, en tilstedeværelse. Det er alt som trengs. Å vise at man er sammen i sorgen.

Takk for vennskapet og takk for dansen, Børre. Du vil bli savnet<3

 

Friday feeling

november 17, 2017 //

IMG_2840b

Endelig fredag!

Denne uken gikk ikke helt som planlagt, med masse forkjølelse og en tur på legevakten i går. Ella Victoria fikk både forkjølelse og omgangssyke. Som mamma er det kanskje noe av det værste når barnet ditt kaster opp og ikke skjønner hva som skjer, men blir veldig redd og usikker. Da er det bare å være der med trøstende ord og en god favn. Når tempen ble så høy og hun var helt sløv, så dro vi en tur for å være på den sikre siden. Hun har jo hatt falsk krupp og hostet en del, så jeg forventer jo at det kommer igjen.

Det har gått en del vaskemaskiner for å si det sånn, så nå håper jeg vi er over det værste. Helgens planer er ikke kjempestore, men jeg håper å komme meg i gang med adventskalenderen og fylle opp de første lukene. Den skal jeg dele med dere neste uke. Er dere i gang?

I morgen har pappaen min bursdag, så håper vi får vært med å feiret det. I kveld skal mannen lage pizza og vi skal bare kose oss, kanskje sette i gang å se på en ny serie. Har dere noen forslag?

Forøvrig så går jeg aldri lei av en enkel t-skjorte med trykk, det kan brukes til så mye. Enten alene, under en blazer eller bomberjakke, eller over en skjorte nå på vinteren. Denne fant jeg hos Gina Tricot til under hundrelappen.

Tusen takk for alle fine kommentarer på forrige innlegg, det setter jeg stor pris på:) Ønsker dere alle en nydelig helg!

 

Jeg trodde ikke jeg fortjente den lykken

november 14, 2017 // ,

IMG_2819

Det er enkelte opplevelser i livet som forandrer deg. Som får deg til å stille spørsmål ved det du har gjort og veien du har tatt. For meg kom et vendepunkt i livet da vi ble prøvere. Lite visste jeg om hvordan det brennende ønske om barn skulle prege en god del av årene i livet vårt.

Les også: Ikke vent for lenge

I tillegg måtte jeg ta et oppgjør med fortiden min og en sykdom som jeg selv følte at jeg hadde klart å bli relativt frisk fra. For meg startet nemlig en kamp mot kroppen da jeg var femten. Det hadde ingenting å gjøre med mote eller tynne modeller, men en ballettlærer som kløp meg ofte i låret og lot kommentarene hagle om at jeg «hadde litt for mye både her og der». Om jeg ikke gikk ned i vekt, så ville jeg «aldri bli en god danser.» Dessverre så satte de kommentarene seg i hodet og vokste seg til et monster som jeg tilslutt ikke klarte å kontrollere. Dansen, som så lenge jeg kunne huske hadde vært min lykke, lidenskap og tilflukt i vonde tider, ble tilslutt gjennomsyret av den negative spiralen.

Om jeg kunne gått tilbake så ville jeg sagt til mitt yngre meg at det var ballettlæreren som var syk, ikke meg. Det var ikke noe galt med vekten min, det var hennes speilbilde som viste noe annet enn virkeligheten. Men mitt unge sinn var lett påvirkelig, så monsteret og stemmene i hodet ble en del av livet mitt lenger enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. Men i dag lar jeg aldri den negative stemmen få overhånd igjen.

Les også: Kjære kroppen min

Det å tenke over hvordan jeg behandlet kroppen min i så mange år, det gjør meg trist. Det ønsker jeg ikke for noen annen. Minst av alt for datteren min. Mitt håp er at hun aldri opplever noe lignende. Når jeg ser tilbake nå, så tror jeg det ligger mye i å ha et sterkt selvbilde. Selv var jeg svært usikker og søkende på den tiden. Jeg hadde vært igjennom en opprivende skilsmisse mellom mine foreldre og påfølgende mye flytting fra sted til sted og nye miljøer. Bekreftelsen ble å få ros gjennom selvlidelse.

Men jeg er glad for at jeg har kommet videre og er på et helt annet stadiet i livet nå. Et godt sted. Jeg lar ikke lenger badevekten diktere hverdagen for jeg vet at tallet på badevekten eller en størrelse på et plagg, ikke er en bekreftelse på et lykkelig liv.

Det å være prøvere satte også hele selvbildet mitt på prøve. Mye grums fra fortiden måtte opp i lyset igjen. Hva hadde jeg gjort mot meg selv? Hadde det påvirket våre sjanser til å få barn? Kanskje jeg ikke fortjente den lykken. Slike vonde tanker har lett for å ta overhånd, så jeg er glad jeg hadde mange gode støttespillere rundt meg som overbeviste meg om det motsatte. Det var med på å gi oss håp og styrke til å fortsette å prøve.

Å dele slike historier er selvsagt ikke hverdagskost, for det koster mye. Jeg vet mange bloggere utleverer seg daglig, men det har aldri vært min intensjon. Allikevel synes jeg enkelte ting er godt å dele. Det koster å tenke og reflektere over det man har gjort og de valgene man har tatt. For det som er fint, er å vite at man ikke er alene. Mange har opplevd noe lignende, enten det er spiseforstyrrelser, mobbing eller spontanabort. Jeg tror det hjelper å få satt ord på det som plager deg eller gjør deg ulykkelig. Det hjelper i alle fall ikke å holde inne alt det vonde.

En liten del av min historie kan du lese gjengitt til journalist Gry Thune i Magasinet Dagbladet på lørdag og har du Pluss abonnement så kan du lese den HER allerede nå.

Vår historie er langt i fra unik, jeg kjenner mange som prøvde mye lenger enn oss. Det tiden har lært meg er at vi alle har våre utfordringer og historier som gjør oss spesielle. De erfaringene vi tar med oss på veien gjør oss til en del av det vi er i dag. Og gleden over dansen og balletten ble aldri borte, selv om jeg måtte gi opp den lidenskapen. Den gleden har jeg tatt med meg på veien og den deler jeg hver dag med min datter med dans og moro her hjemme på kjøkkengulvet. Livet har lært meg at jeg ikke trenger en scene å vise meg frem på for å være lykkelig, det holder med en klem og et smil fra verdens fineste lille tulle.

Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet