Tusen, tusen takk for alle fantastiske og støttende meldinger❤️etter innlegget mitt om Drømmen om et barn til

Det kjennes helt riktig å dele, da det er som jeg alltid har trodd at mange møter på utfordringer både med å bli gravide og sliter som meg med å både takle det og vite hva man skal gjøre med både sorg, skuffelse, misunnelse, selvfølelse og andre vonde tanker.

Det har vært over 700 kommentarer, meldinger, mail og private meldinger de to siste dagene og jeg har prøvd så godt jeg kan å svare alle. Det håper jeg dere skjønner tar tid, selv om jeg skal prøve å klare å komme igjennom alle❤️

Når jeg ser igjennom alle meldinger er det spesielt en ting som går igjen av spørsmål og det handler om hvordan man skal takle situasjonene som oppstår på veien. Her innrømmer jeg selvsagt at jeg ikke er en ekspert, men bare kan dele de erfaringene som vi har hatt og som har hjulpet oss og spesielt meg å takle både tap, skuffelse og hjertesorg.

Før jeg ble gravid med Ella Victoria så hadde jeg to miscarriages. En hvor jeg akkurat hadde opplevd å få positiv test rundt et år etter at vi begynte å forsøke. Da jeg uken etter opplevde at blødning kom allikevel, var det tungt. Men jeg kom meg videre på et vis.

Den andre gangen jeg testet positivt måneder senere var det mye værre. For jeg kom over to måneder før de fant ut at det ikke var liv laga. Noen minner vil jeg nok aldri glemme og akkurat den dagen glemmer jeg aldri. Det var en fredag ettermiddag. Vi gikk inn på legekontoret med håp og kom ut knust. Jeg husker så godt legen sa «at det var enda godt vi oppdaget det nå så det ikke ble enda værre for deg» som hun sikkert trodde skulle være trøstende. Jeg fikk piller som skulle hjelpe til å sette i gang prosessen men disse virket ikke. Hele helgen gikk jeg bare å grublet, gråt og ingenting skjedde. Det som de mente skulle være en «enkel» prosess, endte med operasjon tirsdagen etter. Den dagen glemmer jeg heller aldri, for det var dagen da min aller kjæreste bestemor ble begravet. Istedenfor å være der for å ta farvel med en som hadde en ubeskrivelig rolle i livet mitt og ga meg ubetinget kjærlighet i alle år, så lå jeg på operasjonsbordet.

Veien videre etterpå var ekstrem tøff. De gikk lenge før vi klarte å satse på nytt. Da jeg ble gravid med Ella Victoria, turte jeg nesten ikke å tro det. Jeg kjøpte sikkert 10 testpinner for å være sikker. Og jeg turte ikke å håpe før vi fikk se hjertelyden i uke 8. Jeg var ganske nervøs for å miste helt til jeg kom til fjerde måned. Etter det kom de tunge tankene sjeldnere og sjeldnere.

I all denne tiden har det vært et par ting som har holdt meg oppe. En helt fantastisk mann, venner og familie som har stilt opp og kommet når sorgen var alle værst. Det å gå til fagfolk som har en god forståelse, sympati og forutsetning for å forstå hva du går igjennom har vært en stor støttefaktor.

En av de som har hjulpet meg aller mest er akupunktør og homeopat Vibeke Fjeld, som i de senere år har spesialisert seg innen behandling av barn og barnløse. Jeg fikk henne anbefalt både av min lege (spesialist) og en venninne som selv hadde vært mange runder med ivf, skuffelser og sorg.  Jeg husker at jeg var nervøs da jeg dro dit, men umiddelbart kjente meg ivaretatt og og at Vibeke hadde en god forståelse for alt jeg hadde vært igjennom. Dette var et par måneder før jeg ble gravid med datteren vår. I ukene som kom, lyttet hun, kom med forslag, satte nåler og hjalp meg til å snu det negative fokuset og sprialen jeg var inne i.

Effekt av behandlingen følte jeg allerede at jeg hadde etter kort tid. Jeg ble mindre syk og hadde mer overskudd og var rett og slett mer glad. Kroppen føltes mer balansert og jeg brukte timene på benken til meditasjon og ro fra tankene. Etter et par måneder med behandling ble jeg gravid (selvsagt med god hjelp fra mannen min) og fortsatte å gå til Vibeke helt til datteren min var født, samt i tiden da Ella Victoria var liten og hadde kolikk. Hun fikk også akupunktur for sin kolikk hos Vibeke.

Jeg har snakket med mange andre i samme situasjon om å møte lite forståelsesfulle leger, sykepleiere eller annet helsepersonell og hva dette gjør for selvfølelsen til en som allerede er i en svært sårbar situasjon. Som prøvere lever man ofte med mange følelser utenpå kroppen, hver eneste måned er en berg og dalbane med følelser, enten det er med eller uten ivf. Derfor er det så godt å komme til en som både har kunnskap og forståelse, samt gir deg troen på veien videre.

Jeg visste at det kom til å komme mange spørsmål etter dette innlegget, så jeg fikk et svar fra Vibeke om hva hun opplever at par som kommer til henne opplever som vanskelig. Vibeke har ni års utdannelse og hjulpet veldig mange barnløse par å oppnå sine drømmer. På veggen hos Vibeke henger det mange takkekort fra lykkelige foreldre og disse har jeg selv stått å lest på mange ganger, før jeg tilslut kunne sende henne vårt eget.

Vibeke jobber sammen gode klinikker både når det gjelder IVF og eggdonasjon, og dette kan være en god fordel hvis man for eksempel vurderer behandling i utlandet:

– Min erfaring med fertilitetsbehandling gjennom 18 år på Klinikk Fjeld er at det er stadig flere kvinner som får sitt første barn i relativt høy alder. Særlig de som relativt lett blir gravid med sitt første barn, tross at de er 38-40 år har lett for å vente en god stund før de orker prosjektet med å få barn nummer to. Og da kan det komme en stor overraskelse, nettopp at de ikke blir gravide med barn nummer to, sier Vibeke Fjeld.

– Mange prøver med lavdose hormoner, som femar og chlomifen først og så prøver de fleste ivf etter hvert. Sorgen særlig kvinnen begynner å føle på i denne situasjonen er veldig tung og den oppleves veldig lik for de fleste. Mannen i denne situasjonen er oftest ikke så sorgfulle, da de ofte reagerer mer rasjonelt og tenker at » vi har fått ett barn og enten blir det med dette barnet, eller så er vi ekstra heldige og får ett til.»

Alle har ulike måter å takle sorg på, men jeg kjenner meg så igjen i det Vibeke skriver. Min mann har andre følelser (skulle bare mangle) og gir også utrykk for sine følelser på en annen måte enn meg. Felles for mange kvinner midt oppi i dette, er at man føler seg så mislykket og det går på selvtilliten løs.

– Mange ulike par kommer til meg for behanding og i tillegg til den effekten behandlingen gir, har jeg sett mye av hvordan prosessen og ønske om første eller andre barn gjør med selvfølelsen. Mange opplever å bli sjalu på venninner, sliter med selvfølelsen og opplever at mannen har andre følelser enn henne rundt opplevelsen, sier Vibeke. Hos Klinikk Fjeld hjelper vi alle til å finne ut hvilken behandling som er den beste for deg eller dere.

Jeg har selv anbefalt Vibeke til alle jeg kjenner som sliter med dette eller har andre utfordringer.  Jeg har også tidligere skrevet om forskjellige behandlinger jeg har tatt hos Vibeke. Dette er ikke et betalt eller sponset innlegg, bare en anbefaling rett fra hjertet. Jeg vil nevne at jeg har fått noen timer sponset av Vibeke, men at jeg selv har betalt selv for å gå til henne av og på i flere år. Støtten hun har vist meg og oss har vært en stor trøst og hjelp i hele vår reise så langt💗

Ønsker deg der ute som opplever noe av det samme all lykke og støtte på veien. Håpet er at du finner trøst eller styrke i noe av det som jeg deler.

Foto: Sara Johannessen og Westwingde

For en helg! Så utrolig flott start på september med nydelig vær, solskinn og mye utetid i helgen. Jeg har vært mest sammen med lille snupp, da mannen har vært på jobb men var også så heldig å få litt alenetid da min venninne Tuva ble overrasket med et fantastisk babyshower. Søsteren og familien hadde sørget for en flott overraskelse med mange morsomme leker og god stemning. Hovedpersonen fikk masse fint og storkoste seg med kaker og omtenksomme gaver.

Jeg husker godt min egen babyshower, jeg var så utrolig glad for alle som kom og venninnen min som satte det hele istand. Det trengs verken et kjempebudsjett eller mye penger for å lage en flott overraskelsesfest.

Her er et par tips som gjør dagen uforglemmelig:

1. Be alle ta med en rett eller to av mat og kaker, de fleste hjelper mer enn gjerne til.

2. Kjøp litt pynt og stæsj fra Søstrene Grene eller på nett, her kommer du langt med noen vimpler og ballonger.

3. Ha noen morsomme leker til den vordende mor og gjestene. La alle tippe kjønn, vekt og om barnet kommer på dato for termin eller over. La den hovedpersonen gjette hvem som er hvem på babybilder fra alle gjestene når de var små. En smakstesting av babymat er også kjempemorsomt. La Kan du spille/synge? Lag en sang som gave og fremfør.

4. Gaver. Det trenger ikke å være dyrt og mange setter ekstra stor pris på de helt personlige gavene. Strikker eller maler du? Da er mulighetene store for at du overrasker med en flott, personlig og omtenksom gave. Lag et flott kort eller forstørr opp et koselig bilde av dere sammen og ram det inn.

5. Kos dere sammen, del erfaringer som mammer og nyt dagen! Jeg lover at den vordende mammaen  setter pris på omtanken:)

Er dere et par i 30-årene kommer nesten garantert spørsmålet: Når skal dere ha barn? Og ikke før nummer en er ute, så skal man jaggu vite om nummer to er rett rundt svingen. Og spørsmålene synes å hagle, uansett hvilken sosial sitausjon du befinner deg it. For mange er det tydligvis et like naturlig spørsmål som hva du skal ha til middag, men det er nok ikke alle som synes det er helt greit å skulle svare på noe så personlig.

I fjor måtte jeg på God Morgen Norge svare for meg på det spørsmålet foran tusenvis av seere. Forsåvidt greit, fordi jeg hadde forberedt meg på deg og det sikkert opplevdes naturlig for programleder å spørre, med tanke på grunnen til at jeg var der for å snakke om innlegget Ikke vent for lenge. Men jeg skal ikke lyve, det var litt ubehagelig. Kanskje mest fordi jeg ikke selv vet svaret. Det er ingen garantier for det ene eller det andre, spesielt ikke når man er i vår alder. Og vi nyter denne tiden sammen med datteren vår. Det er jo en tid man aldri får tilbake. Men jeg er også smertelig klar over at klokken tikker, som mange andre i samme alder eller yngre, som enten forsøker på nummer en eller to. Det hjelper ikke å stadig få servert denne stadige påminnelsen, den ligger som en konstant murring i bakhodet.

Men når jeg tenker tilbake på vår reise, så var det mye mer ubehagelig de to gangene etter at jeg hadde mistet. Da var alt så sårt og rått, og jeg var ganske deprimert. Jeg husker med gru flere situasjoner der jeg var sammen med andre som ikke ante noe om vår situasjon, og de slang ut bemerkninger som «jeg blir gravid bare noen ser på meg», «dere bør prøve dette» eller «nå begynner dere å bli gamle, så det haster». Akkurat som vi ikke hadde tenkt på det…

Det er så lett å sitte på den andre siden og anta. Anta at man vet noe som helst om situasjonen andre befinner seg i. Kanskje har den eller de du spør akkurat mistet, prøvd i mange år allerede, går til spesialist for oppfølging eller er på hormonkurer. Det er så mye vanligere enn du tror.
Jeg husker mange situasjoner der jeg måtte holde masken, late som alt var helt fint og at det ikke var noe som angikk meg. Etterhvert ble jeg en ganske god skuespiller, andre ganger gikk jeg på do og gråt. Til tider måtte jeg holde meg på lang avstand fra lykkelige mammabloggere og andre som delte i vei på sosiale medier. Rett og slett for å beskytte meg selv.

Nå har jeg blitt flinkere til å takle slike spørsmål, men det tok meg tid og mye sjelransakelse. Men jeg synes det fortsatt er tøft. For jeg har også vært skyldig i å spørre om det samme, uten å egentlig tenke over hva man spør om. I dag ville det ikke falle meg inn å spørre, det er noe andre heller skal få dele om de føler for det. Alle er vi forskjellige, så andre i samme situasjon vil oppleve det som helt normalt å ville dele sin historie. Bare vært forberedt på at du kan få et helt annet svar enn det du ventet deg.

Ofte er spørsmålet kun av ren nyskjerrighet eller et oppriktig ønske om å ville den andre personen godt. Har man barn selv, så ønsker man gjerne å dele den gleden med andre. Men sannsynligheten for at du spør i en setting som kan være vanskelig å svare i, kan være stor. Ofte vil vi jo selv dele når og hvordan vi snakker om vanskelige problemstillinger. Jeg ønsker selv ikke å dele dette med hvem som helst.

Så tenk deg om før du spør en kollega eller en samtalepartner over middagen eller på cafè neste gang. Spørsmålet er nok ikke så uskyldig som du tror, uansett hvor velmenende. Mange par er prøvere eller i en situasjon som allerede er svært vanskelig og belastende. De trenger ikke det stresset fra andre på toppen av det hele. Prøv å sette deg inn i deres situasjon og tenk over hvor tøft det hadde måtte vært å svare på det, om du akkurat hadde mistet et barn eller prøvd i månedsvis uten positive resultater.

Foto: Felicia Lasala

Innlegget ble publisert første gang på motesilje.com februar 2016, men er oppdatert med nye detaljer.

For en stund siden møtte jeg en venninne som sa hun gruet seg til fødselen. Hun sa alle kun delte sine negative og dramatiske historier. Det fikk meg til å tenke tilbake på min egen erfaring. Selv vil jeg beskrive den som vond, intens og fantastisk.

Til deg som går gravid, ikke bruk negativ energi på å grue deg. Gled deg heller! Det er en følelse ulik all annen. Du føler deg som superwoman, nei du er superwoman! En fødsel er en intens opplevelse. Det er den ultimate følelse av mestring. Det går sikkert an å sammenligne det litt med å bestige et fjell, selv om jeg personlig må innrømme at jeg er mer stolt av å ha født. Men så har jeg heller aldri hatt ambisjoner om å bestige en fjelltopp. Jeg skal ikke lyve, det gjør sinnsykt vondt, men det er en smerte ulik all annen. Du vet også at det er forbigående og hva premien er på den andre siden.

Når du går gravid vil gjerne alle dele sine fødselshistorier med deg. De fleste jeg fikk høre var veldig negative. Om det ikke var ekstremt vondt, så var det i alle fall skremmende jordmødre og slemme anestesileger. Resultatet ble at jeg grudde meg. MYE. Jeg ville jo så gjerne at prinsessen skulle komme ut, men ble veldig engstelig for alt som «kunne» gå galt på veien. Rart hvordan man alltid hører de mest dramatiske fødselshistoriene, men ikke de aller vanligste der det meste går etter planen. Det værste var de velmenende, men veldig skremmende meldingene jeg fikk fra perifere venner på Facebook. Tilslutt fikk jeg nettforbud av mannen min. Og godt var det.

Les også: Ikke vent for lenge

Vannet mitt gikk to uker før tiden, men det var fint, jeg følte meg veldig klar. Du var utålmodig, akkurat som meg, tenkte jeg. Men det skulle vise seg at noe hastverk, nei det hadde du ikke. Kjekk i hatten som jeg var, så insisterte jeg på å spise ferdig middagen før vi dro på Ullevål. Det viste seg å være et sjakktrekk, siden jeg ikke klarte å få i meg noe annet enn vann før 20 timer senere.

Og jeg var glad sykehusbagen var pakket, for tretti minutter senere begynte riene å gjøre seg gjeldene.
Den fem minutter lange turen turen til sykehuset føltes ut som en hel time. Da vi kom ned viste det seg at åpningen ikke var allverden, men jeg hadde tette nok rier til å bli lagt inn.

Jeg husker timene på sykehuset som flytende forbigående. Det vil si at jeg pustet meg igjennom hver eneste ri og smerte, helt til smerten ble så intens at jeg trodde jeg skulle dø (sånn lett fortalt). Da ble det epidural, men så stoppet også riene opp. I etterkant skulle jeg ønske at jeg hadde prøvd å holde ut lenger, men det føltes rett og slett som om ryggen skulle brekke. Og da fikk jeg en liten pause (og en blund), noe jeg tror kroppen trengte.

Det ble mange timer og etterhvert hoppet jeg rundt som en liten jojo på medisinballen i håp om at du skulle komme ut. Da det nærmet seg 15 timer var det endelig bevegelse, nå skulle det skje. Pressriene var intense og smertefull, men kjapt levert. Tjue minutter etter var du ute og jeg tror ikke jeg tuller ved å si at på et blunk så var all smerten glemt. Når jeg sitter å skriver dette i dag så vet jeg at jeg kunne gjort det på flekken igjen. Vondt, men også helt fantastisk!

Det er normalt å både grue og glede seg, men ikke la de negative følelsene ta overhånd. Til deg som går å gruer deg, så vil jeg si: Fokuser på det positive og gled deg! Du kommer til å kjenne en styrke ulik all annen. Stol på de flinke menneskene rundt deg og kjenn på magefølelsen. Både min mann og jordmødre var helt fantastisk gode lagspillere hele veien. Glem hva alle andre sier og fokuser på det som skal skje med deres barn, deg og din kropp. Føl på din egen styrke og ha troen på deg selv. Kroppen vet hva den skal gjøre, og det vet du også. Hva dere bestemmer underveis er det bare dere som skal ta stilling til. Det som er rett for andre er ikke nødvendigvis det riktige for deg. Nyt tiden og husk at dette har tusenvis av kvinner gjort før deg.

Les også: Tenk deg om før du spør

Foto: Sara Johannessen

Jeg har alltid elsket de gode historiene. Det har jeg både min mamma, bestemor, tante og mormor å takke for. De sørget for at lidenskapen til å lese og å lytte til historier ble en stor opplevelse fra veldig tidlig alder. Jeg gledet meg alltid til fortellerstunden, der både personer og historier kom magisk til liv. Det var veldig spennende og ikke minst underholdende. God leselyst er en fin tradisjon som jeg ønsker å føre videre til min datter. Allerede nå er hun veldig opptatt av lyd- og bildebøker og elsker å trykke på knapper for å høre lyder og sang, eller at vi leser for henne.

Å lese en bok er litt som å tre inn i en ny verden. I en god bok vet du aldri hva som venter bak neste side. Selv elsker jeg både krim, spenning og romantikk og det er en perfekt måte å zoome litt ut, for ikke å snakke om å ta en pause fra den digitale hverdagen.

Før jeg fikk barn så kunne jeg lett lese 2-3 bøker i uken, men nå blir det naturlig nok litt mindre. Men jeg elsker å lese og synge (selv om jeg ikke eier noen sangstemme) for datteren min, og det går både i norsk og engelsk her i huset.

Som tidligere ballettdanser, er jeg sånn middels opptatt av det meste innen ballett og gleder meg til å kunne ta med Ella Victoria i Operaen og på barnedans. Allerede nå står hun og klapper til musikken og danser (svaier) frem og tilbake når det kommer musikk hun liker på radioen. Da vi var i LA, kjøpte jeg med meg boken om navnsøsteren hennes Ella Bella Ballerina and The Nutcracker. Hun er altfor liten for denne ennå, men jeg tenkte at det kan være en søt bok å lese senere. Selv husker jeg veldig godt alle fortellingene om lille Clara og nøtteknekkeren, og for mange er jo dette en egen juletradisjon.

Mine favoritter da jeg var barn var blant annet Tante Grønn, Tante Brun og Tante fiolett, Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte (selv om historiene var skummel og hjerteskjærende). Og selv om det er en stund til jeg kan lese mine favoritter for henne ennå, så kjenner jeg at jeg gleder meg veldig til å dele disse opplevelsene med henne når den tiden kommer.

Foto: Felicia Lasala