Er dere et par i 30-årene kommer nesten garantert spørsmålet: Når skal dere ha barn? Og ikke før nummer en er ute, så skal man jaggu vite om nummer to er rett rundt svingen. Og spørsmålene synes å hagle, uansett hvilken sosial sitausjon du befinner deg it. For mange er det tydligvis et like naturlig spørsmål som hva du skal ha til middag, men det er nok ikke alle som synes det er helt greit å skulle svare på noe så personlig.

I fjor måtte jeg på God Morgen Norge svare for meg på det spørsmålet foran tusenvis av seere. Forsåvidt greit, fordi jeg hadde forberedt meg på deg og det sikkert opplevdes naturlig for programleder å spørre, med tanke på grunnen til at jeg var der for å snakke om innlegget Ikke vent for lenge. Men jeg skal ikke lyve, det var litt ubehagelig. Kanskje mest fordi jeg ikke selv vet svaret. Det er ingen garantier for det ene eller det andre, spesielt ikke når man er i vår alder. Og vi nyter denne tiden sammen med datteren vår. Det er jo en tid man aldri får tilbake. Men jeg er også smertelig klar over at klokken tikker, som mange andre i samme alder eller yngre, som enten forsøker på nummer en eller to. Det hjelper ikke å stadig få servert denne stadige påminnelsen, den ligger som en konstant murring i bakhodet.

Men når jeg tenker tilbake på vår reise, så var det mye mer ubehagelig de to gangene etter at jeg hadde mistet. Da var alt så sårt og rått, og jeg var ganske deprimert. Jeg husker med gru flere situasjoner der jeg var sammen med andre som ikke ante noe om vår situasjon, og de slang ut bemerkninger som «jeg blir gravid bare noen ser på meg», «dere bør prøve dette» eller «nå begynner dere å bli gamle, så det haster». Akkurat som vi ikke hadde tenkt på det…

Det er så lett å sitte på den andre siden og anta. Anta at man vet noe som helst om situasjonen andre befinner seg i. Kanskje har den eller de du spør akkurat mistet, prøvd i mange år allerede, går til spesialist for oppfølging eller er på hormonkurer. Det er så mye vanligere enn du tror.
Jeg husker mange situasjoner der jeg måtte holde masken, late som alt var helt fint og at det ikke var noe som angikk meg. Etterhvert ble jeg en ganske god skuespiller, andre ganger gikk jeg på do og gråt. Til tider måtte jeg holde meg på lang avstand fra lykkelige mammabloggere og andre som delte i vei på sosiale medier. Rett og slett for å beskytte meg selv.

Nå har jeg blitt flinkere til å takle slike spørsmål, men det tok meg tid og mye sjelransakelse. Men jeg synes det fortsatt er tøft. For jeg har også vært skyldig i å spørre om det samme, uten å egentlig tenke over hva man spør om. I dag ville det ikke falle meg inn å spørre, det er noe andre heller skal få dele om de føler for det. Alle er vi forskjellige, så andre i samme situasjon vil oppleve det som helt normalt å ville dele sin historie. Bare vært forberedt på at du kan få et helt annet svar enn det du ventet deg.

Ofte er spørsmålet kun av ren nyskjerrighet eller et oppriktig ønske om å ville den andre personen godt. Har man barn selv, så ønsker man gjerne å dele den gleden med andre. Men sannsynligheten for at du spør i en setting som kan være vanskelig å svare i, kan være stor. Ofte vil vi jo selv dele når og hvordan vi snakker om vanskelige problemstillinger. Jeg ønsker selv ikke å dele dette med hvem som helst.

Så tenk deg om før du spør en kollega eller en samtalepartner over middagen eller på cafè neste gang. Spørsmålet er nok ikke så uskyldig som du tror, uansett hvor velmenende. Mange par er prøvere eller i en situasjon som allerede er svært vanskelig og belastende. De trenger ikke det stresset fra andre på toppen av det hele. Prøv å sette deg inn i deres situasjon og tenk over hvor tøft det hadde måtte vært å svare på det, om du akkurat hadde mistet et barn eller prøvd i månedsvis uten positive resultater.

Foto: Felicia Lasala

Innlegget ble publisert første gang på motesilje.com februar 2016, men er oppdatert med nye detaljer.

For en stund siden møtte jeg en venninne som sa hun gruet seg til fødselen. Hun sa alle kun delte sine negative og dramatiske historier. Det fikk meg til å tenke tilbake på min egen erfaring. Selv vil jeg beskrive den som vond, intens og fantastisk.

Til deg som går gravid, ikke bruk negativ energi på å grue deg. Gled deg heller! Det er en følelse ulik all annen. Du føler deg som superwoman, nei du er superwoman! En fødsel er en intens opplevelse. Det er den ultimate følelse av mestring. Det går sikkert an å sammenligne det litt med å bestige et fjell, selv om jeg personlig må innrømme at jeg er mer stolt av å ha født. Men så har jeg heller aldri hatt ambisjoner om å bestige en fjelltopp. Jeg skal ikke lyve, det gjør sinnsykt vondt, men det er en smerte ulik all annen. Du vet også at det er forbigående og hva premien er på den andre siden.

Når du går gravid vil gjerne alle dele sine fødselshistorier med deg. De fleste jeg fikk høre var veldig negative. Om det ikke var ekstremt vondt, så var det i alle fall skremmende jordmødre og slemme anestesileger. Resultatet ble at jeg grudde meg. MYE. Jeg ville jo så gjerne at prinsessen skulle komme ut, men ble veldig engstelig for alt som «kunne» gå galt på veien. Rart hvordan man alltid hører de mest dramatiske fødselshistoriene, men ikke de aller vanligste der det meste går etter planen. Det værste var de velmenende, men veldig skremmende meldingene jeg fikk fra perifere venner på Facebook. Tilslutt fikk jeg nettforbud av mannen min. Og godt var det.

Les også: Ikke vent for lenge

Vannet mitt gikk to uker før tiden, men det var fint, jeg følte meg veldig klar. Du var utålmodig, akkurat som meg, tenkte jeg. Men det skulle vise seg at noe hastverk, nei det hadde du ikke. Kjekk i hatten som jeg var, så insisterte jeg på å spise ferdig middagen før vi dro på Ullevål. Det viste seg å være et sjakktrekk, siden jeg ikke klarte å få i meg noe annet enn vann før 20 timer senere.

Og jeg var glad sykehusbagen var pakket, for tretti minutter senere begynte riene å gjøre seg gjeldene.
Den fem minutter lange turen turen til sykehuset føltes ut som en hel time. Da vi kom ned viste det seg at åpningen ikke var allverden, men jeg hadde tette nok rier til å bli lagt inn.

Jeg husker timene på sykehuset som flytende forbigående. Det vil si at jeg pustet meg igjennom hver eneste ri og smerte, helt til smerten ble så intens at jeg trodde jeg skulle dø (sånn lett fortalt). Da ble det epidural, men så stoppet også riene opp. I etterkant skulle jeg ønske at jeg hadde prøvd å holde ut lenger, men det føltes rett og slett som om ryggen skulle brekke. Og da fikk jeg en liten pause (og en blund), noe jeg tror kroppen trengte.

Det ble mange timer og etterhvert hoppet jeg rundt som en liten jojo på medisinballen i håp om at du skulle komme ut. Da det nærmet seg 15 timer var det endelig bevegelse, nå skulle det skje. Pressriene var intense og smertefull, men kjapt levert. Tjue minutter etter var du ute og jeg tror ikke jeg tuller ved å si at på et blunk så var all smerten glemt. Når jeg sitter å skriver dette i dag så vet jeg at jeg kunne gjort det på flekken igjen. Vondt, men også helt fantastisk!

Det er normalt å både grue og glede seg, men ikke la de negative følelsene ta overhånd. Til deg som går å gruer deg, så vil jeg si: Fokuser på det positive og gled deg! Du kommer til å kjenne en styrke ulik all annen. Stol på de flinke menneskene rundt deg og kjenn på magefølelsen. Både min mann og jordmødre var helt fantastisk gode lagspillere hele veien. Glem hva alle andre sier og fokuser på det som skal skje med deres barn, deg og din kropp. Føl på din egen styrke og ha troen på deg selv. Kroppen vet hva den skal gjøre, og det vet du også. Hva dere bestemmer underveis er det bare dere som skal ta stilling til. Det som er rett for andre er ikke nødvendigvis det riktige for deg. Nyt tiden og husk at dette har tusenvis av kvinner gjort før deg.

Les også: Tenk deg om før du spør

Foto: Sara Johannessen

Jeg har alltid elsket de gode historiene. Det har jeg både min mamma, bestemor, tante og mormor å takke for. De sørget for at lidenskapen til å lese og å lytte til historier ble en stor opplevelse fra veldig tidlig alder. Jeg gledet meg alltid til fortellerstunden, der både personer og historier kom magisk til liv. Det var veldig spennende og ikke minst underholdende. God leselyst er en fin tradisjon som jeg ønsker å føre videre til min datter. Allerede nå er hun veldig opptatt av lyd- og bildebøker og elsker å trykke på knapper for å høre lyder og sang, eller at vi leser for henne.

Å lese en bok er litt som å tre inn i en ny verden. I en god bok vet du aldri hva som venter bak neste side. Selv elsker jeg både krim, spenning og romantikk og det er en perfekt måte å zoome litt ut, for ikke å snakke om å ta en pause fra den digitale hverdagen.

Før jeg fikk barn så kunne jeg lett lese 2-3 bøker i uken, men nå blir det naturlig nok litt mindre. Men jeg elsker å lese og synge (selv om jeg ikke eier noen sangstemme) for datteren min, og det går både i norsk og engelsk her i huset.

Som tidligere ballettdanser, er jeg sånn middels opptatt av det meste innen ballett og gleder meg til å kunne ta med Ella Victoria i Operaen og på barnedans. Allerede nå står hun og klapper til musikken og danser (svaier) frem og tilbake når det kommer musikk hun liker på radioen. Da vi var i LA, kjøpte jeg med meg boken om navnsøsteren hennes Ella Bella Ballerina and The Nutcracker. Hun er altfor liten for denne ennå, men jeg tenkte at det kan være en søt bok å lese senere. Selv husker jeg veldig godt alle fortellingene om lille Clara og nøtteknekkeren, og for mange er jo dette en egen juletradisjon.

Mine favoritter da jeg var barn var blant annet Tante Grønn, Tante Brun og Tante fiolett, Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte (selv om historiene var skummel og hjerteskjærende). Og selv om det er en stund til jeg kan lese mine favoritter for henne ennå, så kjenner jeg at jeg gleder meg veldig til å dele disse opplevelsene med henne når den tiden kommer.

Foto: Felicia Lasala

Før jeg fikk barn, så kunne jeg planlegge ting i ukesvis, ha god tid til alle detaljer og alt var alltid veldig nøye gjennomført. Til Ella Victoria sin 1-års bursdag, lå vi heller veldig langt etter. Med moteuker, sykdom og hektiske dager, så har det blitt lite tid til planlegging. Men bursdag ble det uansett og et veldig fornøyd bursdagsbarn. Dog ett stykk veldig slitne foreldre i dag. Her er mine tips til et vellykket selskap for små og store.

Planlegg det meste i god tid og gjør alt som kan gjøres dagen før, så det ikke blir så stress på selve dagen. Vi klarte ikke det denne gangen og var ganske så høy puls før gjestene kom, men det ordnet seg jo allikevel. Lærdommen blir å starte enda tidligere neste gang.

Gode forberedelser er tingen. Lag alt som kan i forveien. Kaker, muffins og diverse kan fint lages i forveien. Bestill gjerne en spesialdesignet kake, det gjør opplevelsen veldig stor og er en morsom snakkis i selskapet. Vi bestilte fra Gabi’s Factory og var veldig fornøyd med kaken som hadde fine personlige detaljer som navn og Ella Victoria’s favorittbamse.

Få opp all pynt dagen før, det gir mindre stressmomenter på selve dagen.

Legg frem klær til både bursdagsbarnet og voksne og steam/stryk alt på forhånd.

Få gjerne hjelp av andre til kakebakst eller lignende.

Ettårsdagen er helt spesiell og kanskje mest for foreldrene. Vi var så heldige å få en nydelige kjole i gave fra en god venninne som hadde shoppet i USA, og den ventet jeg med å bruke til denne dagen. Det ble rosa, hvitt og grått tema utifra kjole og kake. Hun fikk også en søt liten rosett til å ha i håret.

Hadde jeg planlagt i bedre tid, så hadde jeg nok bestilt masse fine ting på etsy.com og ebay.com, det er utrolig mye små detaljer man kan gjøre for å få det personlig. Men fine blomster, farger, servietter og ballonger er enkle grep om du har knapt med tid. Og det blir vel så fint!

Spesialbutikker som Søstrene Grene har også mye fin pynt til en rimelig penge.

Fin fin bursdag ble det uansett og bursdagsbarnet fikk masse flotte gaver. Ha en flaske vin eller bobler på kjøl klar til gjestene har gått. Da selskapet var over, tulla var i seng og alt var ryddet unna, unnet disse foreldrene seg en god flaske rødvin:)

Tenk nå er det gått ett år siden du lå trygt og godt i magen min. Allerede da var du en liten ballerina som likte å sparke meg på høyre side, gjerne ut i de sene nattetimer. Ofte lå jeg våken til 2-3 om morgenen og kjente på sparkene dine, som bare ble ivrigere ettersom månedene gikk. Det ble ikke mye nattesøvn på meg de siste månedene, men det gjorde ingenting, så lenge jeg kjente at det var liv i deg der inne.

For jeg kjente mange ganger på frykten og redselen for å miste deg. Reisen til du kom virket så mange ganger så uendelig lang. Det var så mange tanker som skremte meg, spesielt mens jeg gikk gravid. Du kan si at hodet og internett var min aller værste fiende. «Hva om», «symptomer på» og «kan være» var bare noen av setningene som gikk igjennom hodet mitt hver eneste dag. Tilslutt endte det med nettforbud av mannen min og godt var nok det.

Det var ikke før jeg holdt deg i mine armer etter en lang fødsel at jeg endelig kunne slappe av. Du var her. Så mange dager, uker og måneder hadde gått, men nå fikk vi endelig møte deg. Og for et møte det ble. Du var alt vi hadde ønsket oss og litt til. En liten prinsesse med det søteste smilet og en liten oppstopper nese.

Månedene etter gikk fort, du vokste til og etterhvert kom det første smilet. Et smil som smelter hjerter og får de mest hardbarka menn til å pludre søtt babyspråk i håp om å kanskje få et smil til. Snart krabbet du rundt og her om dagen tok du de første stegene. Du sier nesten «mamma» og «mjau», klapper hendene i fryd og glede, vinker alle avgårde og er i det hele tatt en veldig blid jente. To tenner har du fått og kake er nok din nye favoritt.

Du har et sterkt temperament og er et lite matvrak akkurat som din mamma, men har også arvet pappas nyskjerrighet og eventyrlyst. Hver dag når du våkner er en fest, du starter alltid dagen med et smil og en dans. Hva gjorde vi egentlig før deg har jeg spurt meg selv om utallige ganger, livet er så mye rikere med deg.

Kjenner jeg blir litt sentimental når jeg skriver dette og det er sikkert en følelse mange foreldre kjenner seg igjen i. På en måte vil man stoppe tiden, småbarnsperioden kommer jo aldri igjen. Men på en annen måte er flott å se hvordan du vokser til for hver dag som går. For selv om det kan være slitsomt innimellom (spesielt når man nesten ikke får gått på do), så er det så utrolig mange flotte øyeblikk, smil og gode klemmer  som utgjør de fleste hverdagene. Gratulerer med dagen, fineste jenta vår! Vi elsker deg så uendelig mye og ønsker deg alt godt for fremtiden!

Øverste foto: Sara Johannessen