Jeg trodde ikke jeg fortjente den lykken

Silje Pedersen, november 14, 2017 8:50 pm // ,

IMG_2819

Det er enkelte opplevelser i livet som forandrer deg. Som får deg til å stille spørsmål ved det du har gjort og veien du har tatt. For meg kom et vendepunkt i livet da vi ble prøvere. Lite visste jeg om hvordan det brennende ønske om barn skulle prege en god del av årene i livet vårt.

Les også: Ikke vent for lenge

I tillegg måtte jeg ta et oppgjør med fortiden min og en sykdom som jeg selv følte at jeg hadde klart å bli relativt frisk fra. For meg startet nemlig en kamp mot kroppen da jeg var femten. Det hadde ingenting å gjøre med mote eller tynne modeller, men en ballettlærer som kløp meg ofte i låret og lot kommentarene hagle om at jeg «hadde litt for mye både her og der». Om jeg ikke gikk ned i vekt, så ville jeg «aldri bli en god danser.» Dessverre så satte de kommentarene seg i hodet og vokste seg til et monster som jeg tilslutt ikke klarte å kontrollere. Dansen, som så lenge jeg kunne huske hadde vært min lykke, lidenskap og tilflukt i vonde tider, ble tilslutt gjennomsyret av den negative spiralen.

Om jeg kunne gått tilbake så ville jeg sagt til mitt yngre meg at det var ballettlæreren som var syk, ikke meg. Det var ikke noe galt med vekten min, det var hennes speilbilde som viste noe annet enn virkeligheten. Men mitt unge sinn var lett påvirkelig, så monsteret og stemmene i hodet ble en del av livet mitt lenger enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. Men i dag lar jeg aldri den negative stemmen få overhånd igjen.

Les også: Kjære kroppen min

Det å tenke over hvordan jeg behandlet kroppen min i så mange år, det gjør meg trist. Det ønsker jeg ikke for noen annen. Minst av alt for datteren min. Mitt håp er at hun aldri opplever noe lignende. Når jeg ser tilbake nå, så tror jeg det ligger mye i å ha et sterkt selvbilde. Selv var jeg svært usikker og søkende på den tiden. Jeg hadde vært igjennom en opprivende skilsmisse mellom mine foreldre og påfølgende mye flytting fra sted til sted og nye miljøer. Bekreftelsen ble å få ros gjennom selvlidelse.

Men jeg er glad for at jeg har kommet videre og er på et helt annet stadiet i livet nå. Et godt sted. Jeg lar ikke lenger badevekten diktere hverdagen for jeg vet at tallet på badevekten eller en størrelse på et plagg, ikke er en bekreftelse på et lykkelig liv.

Det å være prøvere satte også hele selvbildet mitt på prøve. Mye grums fra fortiden måtte opp i lyset igjen. Hva hadde jeg gjort mot meg selv? Hadde det påvirket våre sjanser til å få barn? Kanskje jeg ikke fortjente den lykken. Slike vonde tanker har lett for å ta overhånd, så jeg er glad jeg hadde mange gode støttespillere rundt meg som overbeviste meg om det motsatte. Det var med på å gi oss håp og styrke til å fortsette å prøve.

Å dele slike historier er selvsagt ikke hverdagskost, for det koster mye. Jeg vet mange bloggere utleverer seg daglig, men det har aldri vært min intensjon. Allikevel synes jeg enkelte ting er godt å dele. Det koster å tenke og reflektere over det man har gjort og de valgene man har tatt. For det som er fint, er å vite at man ikke er alene. Mange har opplevd noe lignende, enten det er spiseforstyrrelser, mobbing eller spontanabort. Jeg tror det hjelper å få satt ord på det som plager deg eller gjør deg ulykkelig. Det hjelper i alle fall ikke å holde inne alt det vonde.

En liten del av min historie kan du lese gjengitt til journalist Gry Thune i Magasinet Dagbladet på lørdag og har du Pluss abonnement så kan du lese den HER allerede nå.

Vår historie er langt i fra unik, jeg kjenner mange som prøvde mye lenger enn oss. Det tiden har lært meg er at vi alle har våre utfordringer og historier som gjør oss spesielle. De erfaringene vi tar med oss på veien gjør oss til en del av det vi er i dag. Og gleden over dansen og balletten ble aldri borte, selv om jeg måtte gi opp den lidenskapen. Den gleden har jeg tatt med meg på veien og den deler jeg hver dag med min datter med dans og moro her hjemme på kjøkkengulvet. Livet har lært meg at jeg ikke trenger en scene å vise meg frem på for å være lykkelig, det holder med en klem og et smil fra verdens fineste lille tulle.

Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet