Tenk deg om før du spør

Silje Pedersen, april 23, 2017 7:35 pm // ,

BlackandWhite-5

Er dere et par i 30-årene kommer nesten garantert spørsmålet: Når skal dere ha barn? Og ikke før nummer en er ute, så skal man jaggu vite om nummer to er rett rundt svingen. Og spørsmålene synes å hagle, uansett hvilken sosial sitausjon du befinner deg it. For mange er det tydligvis et like naturlig spørsmål som hva du skal ha til middag, men det er nok ikke alle som synes det er helt greit å skulle svare på noe så personlig.

I fjor måtte jeg på God Morgen Norge svare for meg på det spørsmålet foran tusenvis av seere. Forsåvidt greit, fordi jeg hadde forberedt meg på deg og det sikkert opplevdes naturlig for programleder å spørre, med tanke på grunnen til at jeg var der for å snakke om innlegget Ikke vent for lenge. Men jeg skal ikke lyve, det var litt ubehagelig. Kanskje mest fordi jeg ikke selv vet svaret. Det er ingen garantier for det ene eller det andre, spesielt ikke når man er i vår alder. Og vi nyter denne tiden sammen med datteren vår. Det er jo en tid man aldri får tilbake. Men jeg er også smertelig klar over at klokken tikker, som mange andre i samme alder eller yngre, som enten forsøker på nummer en eller to. Det hjelper ikke å stadig få servert denne stadige påminnelsen, den ligger som en konstant murring i bakhodet.

Men når jeg tenker tilbake på vår reise, så var det mye mer ubehagelig de to gangene etter at jeg hadde mistet. Da var alt så sårt og rått, og jeg var ganske deprimert. Jeg husker med gru flere situasjoner der jeg var sammen med andre som ikke ante noe om vår situasjon, og de slang ut bemerkninger som «jeg blir gravid bare noen ser på meg», «dere bør prøve dette» eller «nå begynner dere å bli gamle, så det haster». Akkurat som vi ikke hadde tenkt på det…

Det er så lett å sitte på den andre siden og anta. Anta at man vet noe som helst om situasjonen andre befinner seg i. Kanskje har den eller de du spør akkurat mistet, prøvd i mange år allerede, går til spesialist for oppfølging eller er på hormonkurer. Det er så mye vanligere enn du tror.
Jeg husker mange situasjoner der jeg måtte holde masken, late som alt var helt fint og at det ikke var noe som angikk meg. Etterhvert ble jeg en ganske god skuespiller, andre ganger gikk jeg på do og gråt. Til tider måtte jeg holde meg på lang avstand fra lykkelige mammabloggere og andre som delte i vei på sosiale medier. Rett og slett for å beskytte meg selv.

Nå har jeg blitt flinkere til å takle slike spørsmål, men det tok meg tid og mye sjelransakelse. Men jeg synes det fortsatt er tøft. For jeg har også vært skyldig i å spørre om det samme, uten å egentlig tenke over hva man spør om. I dag ville det ikke falle meg inn å spørre, det er noe andre heller skal få dele om de føler for det. Alle er vi forskjellige, så andre i samme situasjon vil oppleve det som helt normalt å ville dele sin historie. Bare vært forberedt på at du kan få et helt annet svar enn det du ventet deg.

Ofte er spørsmålet kun av ren nyskjerrighet eller et oppriktig ønske om å ville den andre personen godt. Har man barn selv, så ønsker man gjerne å dele den gleden med andre. Men sannsynligheten for at du spør i en setting som kan være vanskelig å svare i, kan være stor. Ofte vil vi jo selv dele når og hvordan vi snakker om vanskelige problemstillinger. Jeg ønsker selv ikke å dele dette med hvem som helst.

Så tenk deg om før du spør en kollega eller en samtalepartner over middagen eller på cafè neste gang. Spørsmålet er nok ikke så uskyldig som du tror, uansett hvor velmenende. Mange par er prøvere eller i en situasjon som allerede er svært vanskelig og belastende. De trenger ikke det stresset fra andre på toppen av det hele. Prøv å sette deg inn i deres situasjon og tenk over hvor tøft det hadde måtte vært å svare på det, om du akkurat hadde mistet et barn eller prøvd i månedsvis uten positive resultater.

Foto: Felicia Lasala

Innlegget ble publisert første gang på motesilje.com februar 2016, men er oppdatert med nye detaljer.