Ikke vent for lenge

Ikke vent for lenge

IMG_5772

Jeg var alltid en av de som alltid “bare” skulle litt til før vi fikk barn. Jeg skulle bare få en ny jobb, reise, lage litt mer TV, ha stabil økonomi, eie leilighet eller hus. Barn kunne vi få senere, når det passet oss og vår livsstil. Så feil går det altså an å ta. Det å bli gravid er nemlig ingen selvfølgelighet eller bestillingsvare.

Mentalt sett, så tok det meg ganske lang tid å bli klar for tanken på familie. Som skilsmissebarn må jeg innrømme at troen på både forhold og barn ble svekket i ungdomsårene. Selv om jeg visste at jeg hadde lyst på barn en gang, var det ingen hast fra min side. Mannen min derimot, har alltid hatt lyst på barn, så for han var det julaften og bursdag på en gang da vi bestemte oss for å prøve.

Når jeg ser tilbake nå, så skjønner jeg at vi begge var blendet av fine historier om hvor enkelt det var å bli gravide. Vi var begge nesten midt i trettiårene da vi begynte å prøve, men det bekymret meg ikke nevneverdig. Mange av mine venninner i samme alder hadde akkurat fått førstemann og kun noen få hadde andremann på vei. I tillegg hadde vi flere bekjente i 40-årene med kul på magen.

Det tok ikke mange månedene før jeg ble gravid, og vi var overlykkelige. Plutselig var det noe som var større enn oss i livet og jeg fikk kjenne på følelsen av å virkelig ønske seg et barn. Det var en veldig god følelse. Dessverre endte jeg opp med å miste etter kun et par uker. Men vi ga ikke opp og etter en god del måneder, så var jeg gravid igjen. Denne gangen kom jeg så langt som til litt over to måneder, før vi fikk beskjed om at babyen ikke lenger levde i magen. Det var utrolig tøft å se drømmen som nå hadde blitt ett veldig sterkt ønske, forsvinne ut i luften. Vi hadde nok begge tatt gleden litt på forskudd og håpet at det var full klaff denne gangen.

Dagene og ukene som fulgte husker jeg svært lite av. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det som garantert har vært den tøffeste perioden i livet. Det tok oss mange måneder å bearbeide følelser og sorg. Prøvingen ble satt på pause og min måte å takle det på var å fordype meg i jobb og trening. Jeg gikk ned mange kilo og kjørte kroppen til det ytterste, kanskje ønsket jeg ubevisst å straffe meg selv. Jeg som nesten alltid har kommet ut på topp, følte meg utrolig mislykket.

Dager og måneder gikk, og det er noe i det at tiden leger alle sår. For selv om jeg trodde at vi aldri skulle komme oss videre, så ble smertene litt mindre intens og rå for hver dag som gikk. Jeg skal ikke kjede dere med alle detaljer siden det ikke er budskapet i dette innlegget, men det endte med at jeg måtte opereres for endometriose som tydligvis hadde slått ut i full blomst den dagen jeg sluttet på pillen for å prøve å bli gravid. Hvor mer ironisk kan det bli?

IMG_5778

Etter operasjonen var vi klare for å prøve igjen. Optimistiske, men mye mer realistiske. Vi møtte flinke spesialister som hjalp oss til å takle nye utfordringer på veien. Igjen gikk det et par måneder før vi fant ut at vi faktisk måtte prøve litt mindre. Stresset av å prøve er helt reelt og er sikkert noe hvor mange kan kjenne seg igjen.

Da jeg endelig ble gravid, så turte jeg nesten ikke å tro det. Det gikk en god del testpinner den måneden for å si det sånn. Klok av skade prøvde vi å ikke være for optimistiske, og booket ultralyd så tidlig som mulig for å se om det var liv i magen. Jeg glemmer aldri den følelsen av å se den lille erten vår på skjermen og hjertet mitt hoppet litt ekstra da vi fikk høre hjerteslagene for første gang.

Jeg skal ikke lyve, jeg var veldig nervøs for å miste igjen. Så det ble flere ultralyder, mye bekymringer og utallige våkenetter før vi var langt over de tre “sikre” månedene. Selv da hadde jeg vanskeligheter med å tro det, så jeg holdt graviditeten skjult helt til jeg var nesten fem måneder på vei.

Da datteren vår ble født, opplevde jeg en lykke jeg aldri har følt tidligere. Å bli foreldre er noe av det største i livet og gjør noe helt spesielt med deg. Gleden av å få oppleve dette med mannen min smakte ekstra søtt etter alt det vi har vært igjennom. Og jeg elsker han nok enda litt mer, om det er mulig. Tro meg, jeg vet hvor heldige vi er som har blitt en liten familie på tre. Mange nære venner og bekjente har prøvd mye lenger enn oss. Men jeg kan bare snakke for oss og si at alle tunge stunder, uker, måneder og år var mer enn verdt det.

Jeg håper med min historie å nå ut til deg som tenker at du bare skal vente litt. Du som “bare” skal få deg en ny jobb, reise litt til eller er redd for å gå glipp av noe. Ikke vent for lenge. Kroppen venter dessverre nødvendigvis ikke på at du mentalt skal bli klar. Jeg har mange bekjente og venninner i samme alder som også får sine første nå, men det er ikke gitt eller noen selvfølge at det er like enkelt å bli gravid i slutten av 30-årene eller begynnelsen av 40-årene som tidligere i livet.Fakta er at vi kvinner venter lengre og lengre og tilslutt er det kanskje ikke mulig (det kan selvfølgelig være et problem for yngre også, det er som sagt ingen garantier).

Min oppfordring til dere som har tenkt tanken på å prøve, er å sette seg inn i hva som skjer med kvinnekroppen etter at man kommer i tredveårene. Kunnskap er makt, og jeg skulle ønske at jeg visste alt det jeg vet nå, lenge før vi begynte å prøve. Den perfekte tiden for å få barn kommer aldri og livet blir heller ikke det samme. Men du kan, med den rette innstillingen få til alt det du drømmer om uansett hva det måtte være. Barn er nemlig ingen hindring, det er en kjempebonus. Det vet jeg nå. Men det er vanskelig å vite når du står på den andre siden og “bare” skal leve litt til før dere begynner å prøve.

Silje Pedersen

48 thoughts on “Ikke vent for lenge

  1. Dette traff meg veldig, selv om jeg kun er 22 år og student. Etter at et familiemedlem har gått igjennom det du beskriver utallige ganger, har jeg forstått at man kanskje ikke må vente så fryktelig lenge. Jeg har målt karriere, hus og masse fritid opp mot det å få barn, og barn betyr mer. Og det til tross for at jeg er hun med stort nettverk, fokus på riktige deltidsjobber og studentverv. Jeg tror, eller vet, at ingenting måler seg mot et barn.
    Jeg setter pris på slike innlegg, for jeg tror det gjør folk mer bevisste på at kroppen også er ferskvare. Det finnes ingen garantier, og på et eller annet tidspunkt (forskjellig fra person til person) renner timeglasset ut. Heller et barn litt for tidlig enn aldri <3 Veldig glad på dine vegne at dere endelig har fått en liten solstråle, det må være fantastisk!

    1. Hei Thea, så hyggelig:) Jeg tror vi på mange måter tar så mye for gitt i hverdagen og livet, og kanskje ikke helt tenker nøye over hva vi ønsker oss mest av alt. Ofte kommer både materielle ting og mentale ideer i veien for det som virkelig betyr noe. For oss ble det veldig klart i denne prosessen at det vi ønsket oss aller mest var barn. Du er såpass ung og har jo sikkert god tid, men som du sier det er ingen garantier. Men det er det jo ikke med noe i livet:)Men det jeg også ønsker å formidle er at det ene ikke utelukker det andre. Det er fult mulig med en blomstrende og flott karriere etter at man har fått barn. Selv føler jeg nok at prioriteringene har forandret seg ganske mye, jeg ønsker rett og slett og tilbringe mye tid med datteren min, fremfor en del av det jeg brukte tiden min på tidligere. Tusen takk, det er helt fantastisk og vi nyter denne tiden sammen! Klem fra Silje

  2. Du skriver om et tema jeg mange ganger har tenkt på. Vet kvinner i midten av 30 årene som fortsatt tenker st barn kan jeg få senere for en stor risiko de tar. Jeg rakk aldri å tenke og planlegge når vi skulle få barn, etter en intens forelskelsesperiode var jeg i løpet av 7 mnd blitt gravid. Kun 20 år gammel. Å det gikk helt fint. Livet stoppet ikke opp, det ble beriket. Og vi tok utdanning, flyttet, reiste, og jeg føler ikke jeg har gått glipp av noe. Men det har ikke manglet på kommentarer fra andre om alt jeg har gått glipp av. Jenter, som utsatte og utsatte, og som nå i en alder av 39-40 år har måtte innse at de aldri rakk å bli gravid. De utsatte det for lenge. For egentlig passer det jo aldri helt perfekt. Det er alltid noe man skal ha gjort først, som du sier, men en ekstra person i familien slår uansett alle reiser, fester, jobber og opplevelser. Nå er eldste barnet vårt 18 år, vi er i slutten av 30 årene og still going strong. Ble litt rotete dette, men det jeg ville fram til er at jeg er enig med deg. Ikke vent for lenge. Plutselig er det for sent. Klem fra meg. 🙂

    1. Hei Camilla, jeg er så enig. Fantastisk å høre din historie! Jeg tror som du sier at livet kun blir beriket. Det er ingen fest eller reise som kan måle seg med å få et barn og de opplevelsene det bringer med seg:) Og ja, plutselig er det for sent, man står igjen på perrongen og toget har dessverre gått. Jeg vet at mange er i samme situasjon, og håper at min historie kan bidra å sette noe fokus på et tema det snakkes overraskende lite om:) Klem fra Silje

  3. Dæven, for et viktig innlegg!
    Liker at du oppfordrer til økt kunnskap om hvordan fertiliteten reduseres betraktelig ut over i 30-årene. Det kan jo være et tankekors at for de som er over 38 år er betegnelsen “geriatrisk svangerskap” i medisinsk terminologi.
    For de damene som ikke har funnet drømmemannen ennå – vurder å få fryst ned egne egg på vent.

    Takk for at du deler tanker om dette og også skriver om slike (private) tema. Du har i løpet av den siste måneden blitt en av mine favorittbloggere!

    Hilsen K

    1. Hei K, tusen takk, så hyggelig å høre:) Ja, det er viktig og jeg håper at vår historie kan være med å belyse dette temaet og kanskje gi håp til de som fortsatt prøver. Jeg havnet jo selv i den kategorien nettopp fordi det plutselig tok oss så lang tid, og det var ikke en terminologi jeg kjente til fra før. Så utrolig hyggelig å høre!! Det setter jeg stor pris på:) Hilsen Silje

  4. Silje,
    Dette var stort av deg å dele. Jeg har også en datter som heter Ella Victoria som nå blir tre år i februar, og da jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at da passer det ekstra bra at Ella Victoria betyr “strålende suksess”.
    Beste hilsener fra Helle

  5. takk for at du deler dette med oss lesere, Silje. Sterkt gjort av deg.
    Sender varme tanker og takk.
    Gry

    1. Tusen takk, Gry:) Skjønner på responsen at det er mange som sitter med de samme tankene og opplevelsene. Håper at vår historie kan bidra til mer åpenhet rundt temaet. Hilsen Silje

  6. Hei Silje 🙂
    Et åpent og ærlig innlegg, jeg tror det er mange som setter pris på sånne.
    selv er jeg 28 år gammel, og trebarnsmor. Da jeg var 20 år, kunne jeg mest sansylig aldri sett for meg at det kom til å bli sånn. Men jeg er veldig glad for det nå. Ja, det er hektisk. Jeg har 3 barn i alderen 0-2-4, så dagene går i ett. Men de har allerede så mye glede i hverandre. Dessuten blir jeg (misforstå meg riktig) ferdig med småbarnsperioden litt kjappere. Det er for all del veldig koselig, men det er også slitsomt. Det er så mye som skjer, det er så mye som må gjøres osv. Når jeg da kommer opp i en alder hvor de fleste andre starter og få sine første barn, så har jeg barn som er litt mer selvstendige og livet mitt har en helt annen hverdag.
    Jeg gleder meg bare til alt det kjekke jeg har i vente både med og uten barn 🙂
    Ha en fortsatt fin dag 🙂

    Rebekka

    1. Hei Rebekka, Tusen takk for så hyggelig kommentar:) Så flott og godt å høre! Jeg tror det er så mange fordeler ved å få barn tidligere, men at folk glemmer dette siden de som meg “bare” skal oppnå litt mer først. Jeg vil tro at barna dine har veldig mye glede av hverandre, det å ha søsken kan være så fantastisk og spesielt når de er så nærme hverandre i alder. Du også! Klem fra Silje

    1. Hei B, tusen takk:) Ikke gi opp håpet! Jeg vet om flere par som prøvde mye lenger enn oss. Og jeg håper at du får hjelp fra det offentlige, de er ganske kjapt på banen og vi fikk fantastisk oppfølging. Må også få anbefale Vibeke Fjeld på akupunktur, om du tror på det. Følte det hjalp meg mye:) Masse lykke til! Hilsen Silje

  7. Jeg er i samme situasjon som deg, etter 3 spontanaborter er jeg nå gravid i uke 25, lykkelig for at det endelig ser ut til å gå bra! (Krysser fingrene!) min historie er om skilsmisse og leting etter mr right på nytt, så jeg “somlet” egentlig ikke, men er veldig glad for at jeg insisterte på å prøve etter kort tid sammen (akkurat lenge nok til at jeg forstod at han var mr right 😃)

    1. Hei Annalovinda, Så hyggelig å høre, gratulerer!! Ikke sant, det kan være mange faktorer som gjøre at man ikke begynner prøvingen før senere:) Vet om flere som også traff sine utkårede sent i livet og da gikk det veldig fort da de skjønte at det ikke var noen tid å miste. Masse lykke til med resten av graviditeten. Krysser alt for deg også:) Klem fra Silje

  8. Tusen takk for meget sterk historie. Er en kvinne på 40 som sliter med å bli gravid. Fikk beskjed om lave amh verdier, under 1, og håper vi klarer å få. Takk for at du delte denne sterke historien. God klem meg

    1. Kjære anonym, tusen takk:) Ønsker dere masse lykke til videre. Ikke gi opp selv om veien kan være tøff! Ta godt vare på dere selv og hverandre i denne prosessen:) Klem fra Silje

  9. Veldig sterkt og fint skrevet, Silje! Du er til inspirasjon og mot for mange ved å dele så personlig. Jeg vet hvor tøft det har vært, men er så glad for å kjenne lille sjarmtrollet Ella Victoria – og deg <3
    Stor klem fra Tuva

  10. Nydelig og personlig fortalt Silje om etter min mening det som betyr mest. Er innom bloggen din titt og ofte, men dette er det beste innlegget hittil. Nettopp fordi det rørte noe i meg. Mote og skjønnhetstips er jo bare krydder og litt inspirasjon i hverdagen som vi så absolutt trenger, men dette var så ekte og følelsene dine skinte igjennom det du skrev. Takk skal du ha! Hilsen mor til 3 🙂

    1. Tusen takk, Kristin:) Jeg har alltid hatt brennende lidenskap for både mote og skjønnhet, men det er også befriende å kunne skrive om personlige opplevelser som betyr mye for meg. Ønsker deg en fin helg! Hilsen Silje

  11. Hei Silje:)
    Hjelpe meg som jeg gråt når jeg leste dette.
    Forrige mandag, 4. januar, satt jeg med en positiv graviditetstest i hånda. Jeg lo og gråt om hverandre. Både samboeren min og jeg var overlykkelig!
    3 dager etterpå står jeg på jobb, og blødningen begynner.
    Jeg fikk panikk og ringte legen.
    Han sa det var normalt.
    Samme kveld kom en massiv blødning og voldsomme smerter.
    Den lille spiren var ikke der lenger.
    Nå, én uke etterpå, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme over dette, men din historie fikk håpet litt tilbake:)
    Takk for er flott innlegg!:)

    1. Kjære Susanne, så vondt å høre, føler så med deg:) Den smerten og tapet du og samboeren din kjenner nå, må dere bare la dere selv få lov til å kjenne på. Jeg vet det er en mager trøst akkurat nå, men ta tiden til hjelp. Det blir litt lettere, dag for dag. Og ikke gi opp håpet, prøv igjen så snart dere føler at dere orker det. Ønsker dere masse lykke til videre. Stor klem fra Silje

  12. Tusen takk for at du deler! Dette er noe jeg har tenkt mye på selv. Nå tok det jo litt tid før jeg fant drømmemannen min, men vi ventet allikevel i fem år før vi prøvde. Jeg ville også “bare” reise litt mer, oppleve litt mer, få en bedre jobb, studere litt mer etc. Heldigvis for oss gikk det på første forsøk og vi fikk vårt første barn, ei lita jente, i september i en alder av 37 år. Men det er jo ikke alltid slik. Og nå jeg gjør meg mange tanker om det å skulle prøve å få en til. Jeg vil jo gjerne gi henne en søster eller bror. Vil det gå like lett da? Og hvor lenge kan vi vente før vi prøver? Det er så mange som snakker om at 30 er de nye 20 åra, at 40 åra de nye 30 åra osv, at alt er jo annerledes nå. Vi tviholder på “friheten” og vil leve på samme måte som før, men kroppen vår følger jo ikke med på denne utviklingen. På mange måter føler jeg at vi (vår generasjon) er blitt så opptatt av å “leve livet” og ikke vil bli “voksne” fordi vi har så mange muligheter idag at vi glemmer at å få barn og ha barn også er å “leve livet”, bare på en litt annen måte 🙂

  13. Hei så fint innlegg! Dette traff skikkelig..
    Jeg er en “skal bare” person til de grader. Skal bare reise, skal bare bli ferdig med medisinstudiet, skal bare gifte meg..
    Jeg sluttet på pillen for 9 mnd siden pga plagsomme bivirkninger og har fortsatt ikke fått mens. Hos gynekolog ser jeg selv på ultralyd skjermen hva som er galt. Jeg kommer ikke til å klare å få barn naturlig, og får klar beskjed om å ikke vente med assistert befruktning. Så nå sitter vi her i panikk-modus. Hva gjør vi nå? Hvor lenge er for lenge å vente? Hva-om-atte-hvis..
    Jeg har jo ikke reist nok, jeg er ikke ferdig lege før om ett år og jeg skal ikke gifte meg før om 5 mnd..
    En ting er helt sikkert, livet blir ikke slik du hadde planlagt og det er stor prosess å rette seg inn etter kursen den har satt..

    1. Hei Lill, tusen takk:) Det er ikke sikkert det blir akkurat sånn man hadde planlagt, men kanskje enda bedre rundt neste sving? Jeg har troen på at motgang styrker oss, selv har jeg blitt så mye sterkere enn jeg hadde trodd etter alle disse opplevelsene. Jeg kjenner også kroppen min bedre, og vil ikke ta noe for gitt igjen. Den hva-om-atte-hvis kjenner jeg godt til, men om dere klarer så er det lurt å fokusere på det som skal skje fremover. Fortiden kan vi jo ikke forandre:) Ønsker dere masse lykke til videre på veien! Klem fra Silje

  14. Gratulerer med å ha blitt mamma etter en tung og lang vei, tar det ikke for gitt da. Fint at du deler din historie, både for de som venter “litt” og for andre som sliter. Jeg har vært gravid 6 ganger og er idag en lykkelig (og sliten!) småbarnsmor på 41 til to tette jenter. Møtte mannen min da jeg var 32 så sånn sett ikke et bevisst valg å vente. Satt med den første positive testen i hånda på min 34 års dag men den og de neste fire graviditetene endte i MA (Missed Abortion) i uke 9-16…. For en vond tid det var, særlig fjerde gang når babydrømmen forble fjern og jeg måtte “føde” i uke 16. Når man for femte gang står m positiv test er det ikke akkurat stormende jubel, muligens et lite håp om positiv slutt. Ikke før jeg hørte hennes sterke skrik på føden turte jeg juble og tro på det! 9 måneder senere kom en ny positiv test som en gledelig overraskelse og det var fint å gå gjennom et svangerskap uten å måtte gruble og grue så mye. Beklager at dette ble så langt, skulle egentlig bare si – Takk! 🙂 Cecilie

  15. Det er sikkert mye bra i dette budskapet som du framlegger her. Men min histore har et helt annet utgangspunkt en ditt. Jeg har infølge medisin aldri hatt noen sjangse til og kunne bære fram barn. Før i en alder av 38 år gammel så få beskjed at jeg kan begynne med behandling. Dette kan føre til at jeg i en alder av 40 kanskje får mulighet til og bære fram egne. Uamsett hva det måtte gjøre med kroppen er det en risk jeg er villig til og ta. Da jeg alltid har ønsket meg egne barn. For meg var det som en helt spesiell gave og få mulighet til tross for alder. Så takk for fint innlegg men det er alltid to sider av saken.

  16. Hei silje. Jeg har nettopp spontanabortert, og har hatt problemer med magen og smerter som jeg synes stemmer med symptomene til endometriose. Det står på de fleste sider at endometriose Gjør at man kan få problemer med å bli gravid, men ikke at det forårsaker større sjanse for spontanabort. Men hvis jeg har forstått det riktig er det vel det som hendte med deg, at endometriosen hadde noe å si for spontanabortene? Kan du fortelle litt mer om dette? Hilsen en som prøver å finne ut hva som feiler meg

    1. Hei Irene, Så utrolig leit å høre. Jeg vet ikke om du har vært hos lege (jeg er jo selv ingen fagekspert), men synes du skal be om en henvisning til spesialist for utredning. Bedre føre var. Vil du sende meg en mail på mail@motesilje.com, så svarer jeg deg direkte:) Hilsen Silje

  17. Takk for at du deler og setter fokus på dette!
    Har opplevd liknende, prøve å bli gravide tar tid, så en missed abortion etter 13 uker, så der røyk det jo et kvart år, og deretter et nytt halvår for å bli gravid igjen. Månedene blir så fort til år! Er nå straks 34 år, startet å prøve etter å ha giftet meg med drømmemannen da jeg var 31…Gravid i uke 37 nå, forhåpentligvis går dette bra, men jeg tør ikke tro det før hun er født. Og tenker med gru på om noe går galt og vi må tilbake til å prøve på førstemann… Kjenner meg så igjen i det å føle seg mislykket etter abort, og synes det er så synd at vi kvinner ikke snakker om dette. Det er så rart, for vi snakker om ALT annet. Merkelig at det skal være tabu, det er jo ikke noe noen kan noe for heller. Og helt enig i at jeg skulle visst litt tidligere hva alderen faktisk gjør. Jeg merker jeg er litt irritert på fastlegen min som ikke nevnte dette med et ord da han skrev ut p-piller til meg siste gang da jeg var over 30 og i fast forhold (forlovet). Synes godt fastlegene kunne tatt temaet opp bare så vi kvinner i alle fall får forståelse for fakta. Her var det mannen som “hadde så god tid”, tross mine advarsler om at klokka faktisk tikker. Tror han angrer litt nå… Ville egentlig bare si at jeg kjenner meg fullstendig igjen og at det er flott at du deler!

    1. Hei Line, er så enig med deg!! Skulle så gjerne ønske at fastlegen kunne ha sagt noe om det når man fortsetter med p-piller utover tredveårene. Så mange ganger jeg har tenkt på dette i etterkant og egentlig gjør det meg både lei meg og forbanna… Kjenner meg så igjen i den følelsen av å vente på at hun skulle komme. Må innrømme at det var vanskelig å nyte graviditeten etter å ha opplevd så mye, men jeg prøvde å slappe av så godt jeg kunne for datteren min, og det håper jeg du også gjør, selv om det er tøft. Det er synd at vi kvinner føler at vi ikke kan prate om dette, når vi kan prate om alt annet og nettopp derfor ønsket jeg å sette fokus på det. Jeg vet det er mange i samme båt. Ønsker dere masse lykke til, bare å glede seg, livet blir aldri det samme:) Klem fra Silje

  18. Veldig bra, og veldig viktig innlegg. Jeg syns kanskje dette temaet blir alt for lite omtalt. Jeg kjenner meg innmari truffet av det, siden jeg er i en alder der mange rundt meg har startet familie, mens jeg – med alle forutsetninger for å føde barn – venter. For meg handler det om de vanlige tingene – reise, jobb og å vente på det rette tidspunktet. Men det er som du sier; det kommer ikke en perfekt tid for det. Det kommer aldri til å passe. Igjen. Takk for en fin påminner om at barn ikke bare er noe man får, men som er noe man (flåsete sagt) blir velsignet med.

  19. Tusen takk for at dette innlegget. Jeg kjente meg så utrolig igjen. Jeg og kjæresten er 30 og har vært sammen noen år. Vi har i det siste snakket om å begynne å prøve men ingen har vært 100 klar. Det er alltids en påskeferie og en sommerferie til vil skulle tatt. Å ikke minst er jeg så redd for om forholdet skal takle forandringen. Dette innlegget var så utrolig oppklarende og akkurat det jeg har savnet å høre. Tusen takk

  20. Jeg kjente meg igjen i din historie da jeg selv mistet fire ganger, før sønnen min kom ved femte graviditet… Jeg er selv midt i 30 årene, og benket meg fremfor godmorgen Norge for reportasjen med deg og jordmor/helsesøster…Jeg synes det var flott med deg og det du la frem, men synes jordmoren la det frem så ensidig negativt å bli mor så sent…. tenk det livet vi tross har fått levd forut , og tenk hvor inderlig takknemlig vi er for å endelig å få ett barn… Jeg har nok klarere tanker nå enn jeg ville hatt for 10 år siden om hvordan jeg ser barnet mitt, hvordan jeg prioriterer ham , og setter så pris på stundene… Jeg skal ikke ha flere barn , så derfor tar jeg vare på øyeblikkene med ham… Og den følelsen av å endelig være en familie er ubetalelig. Samtidig har vi god økonomi, og jeg har gjort karriere, så nå kan jeg med god samvittighet jobb 80 % en stund fordi både økonomien tillater det, og verdiene mine har endret seg… Så på tross av at det har vært tøft å miste, så ville jeg aldri valgt andreledes… For da hadde ikke jeg satt så stor pris på mannen min og sønnen min og den treenigheten vi har blitt….

    1. Hei Minna, tusen takk for at du deler din historie. Min tanke var ikke å gjøre det negativt, og vi to hadde jo forskjellig tilnærming til saken. Jeg er også så ekstremt glad for at vi har vår lille jente og at vi har stabil økonomi og kan være hjemme med god samvittighet, nyte de øyeblikkene som er sammen. Budskapet mitt er at jeg håper at kvinner i 30-årene tenker mer igjennom hva som skjer med kroppen, før det er for sent å gjøre noe med. Jeg synes det er så mye positivt med å være mamma i min alder og nyter tiden veldig. Men jeg er også smertelig klar over at det kanskje ikke er mulig å få en til. Nyt tiden og kos deg! Det går så altfor fort. Vår lille prinsesse tok sine første steg i går:) Hilsen Silje

      1. Tusen takk for svar! 🙂 Det var absolutt ikke myntet på deg , det med ensidig negativt fokus, men på jordmoren… Men jeg tok det kanskje litt ut av kontekst, da det tross alt er et faktum, som du påpeker, at venter en for lenge så kan det bli for sent… Jeg fikk litt vondt av deg når programlederen spurte om det kom en nummer to. Jeg får også det spørsmålet til stadighet, og når jeg svarer nei, uten noen forklaring om at jeg ikke orker å gå gjennom risken på flere ufrivillige aborter… så får jeg skjeve blikk og kommentarer på sønnen min fortjener et søsken … Så bare vit at jeg følte veldig med deg, da jeg så du synes det var ubehagelig…

        1. Hei Minna, absolutt skjønte det altså:) Ja, det var og er veldig ubehagelig når noen spør om det. Men det var også godt å få sagt det høyt, fordi det er så mange som ikke tenker seg om og bare spør i vei om alt mulig. Kan si at programlederen ble veldig pinlig berørt, som jeg også synes er bra. Så bra at du gjør det. For meg går det ofte litt på dagsform hva slags svar jeg ønsker å dele og hvem som spør selvfølgelig. Det er jo det som er greia med å få så sent, det er ingen garantier for å få noen flere eller at man ønsker mer enn en:) Ha en nydelig helg og kos deg med familien! Hilsen Silje

  21. Jeg vil egentlig ha meg frabedt å bli fortalt at jeg ikke skal vente for lenge. Selvom det “ikke er en selvfølge å bli gravid”, så er det nå fremdeles slik at de aller aller aller fleste blir det så enkelt som bare det, selvom man er 35 eller 40. Man kan ikke gå rundt og forvente at ting som normalt sett funker, ikke skal funke. Normalen er at ting går bra. Ikke gjør unntak til hovedregel!

    1. Hei Linn, hvis du setter deg inn i hva som skjer med kvinnekroppen etter fylte 30 år, så vet du at det ikke er så enkelt som bare det. Kroppen produserer kun et visst antall egg i løpet av livet, det er noe vi ikke selv kan kontrollere. Det er nok smertelig klart at det ikke er like enkelt for mange prøvere. Jeg er nok ikke et unntak, men en stemme for mange som har opplevd det samme. Hilsen Silje

      1. Selvom sjansene reduseres så vil selvfølgelig de fleste 40-åringer bli gravide så enkelt som bare det. Selvom du og en prosentandel hadde trøbbel så er det faktisk slik at hovedregelen er at man blir gravid. Jeg forstår at du hadde det vanskelig og at det er et vondt tema, men du en må kunne anerkjenne at det å bli gravid som 40-åringer er naturlig og ikke et mesterstykke.

  22. Så fint og viktig innlegg!
    Til de som sitter der og kjenner på at klokka har begynt å tikke, men at de ikke er helt klar ennå – man blir aldri helt klar før det virkelig skjer. DA ordner kroppen opp selv, og man er mer enn klar og forberedt når den lille melder sin ankomst. Vi prøvde en stund, og jeg ga litt opp håpet, men så – plutselig var hun der. Jeg var 31 og mannen enda litt eldre. Hun er åtte nå, og jeg er så takknemlig for at vi fikk henne i livene våre. Så, føler du klokka tikke, er det nok kroppen som sier i fra at toget står på stasjonen NÅ, og ikke vær redd for å ikke være “klar” – det blir du.

    1. Tusen takk, Ann Sissel:) Ja, det er akkurat min erfaring. Man blir klar, ingen tvil om det. Og det er litt som du sier, at når det skjer så skjer det. Også har man ni måneder å forberede seg på:) Ha en fortsatt fin torsdag! Hilsen Silje

  23. For et flott innlegg!
    Tusen takk for at du delte dette. Jeg er nok en av de som har tenkt at “alt” må være på plass – men da først og fremst riktig mann og aller helst en fast jobb jeg trives i. Jeg er 31 år, og hadde det vært opp til meg hadde jeg vært mamma som 24-åring. Det ville visst ikke sjebnen, for etter et uventet samlivsbrudd var jeg singel i mange år. Nå er endelig mannen i livet mitt, og jobben er på plass – og da dukker tankene om “hvor lenge må jeg ha jobbet før det er “greit” for arbeidsgiver at jeg blir gravid”. Men som du sier – man vet jo ikke hvor lang tid slike ting tar, og det er begrenset hvor lenge man kan vente…. Utrolig godt å lese innlegget ditt 🙂

    1. Hei Helene, tusen takk, så hyggelig å høre:) Jeg tenker at du bare legger fra deg alle tanker om hva arbeidsgiver tenker og hva dere ønsker i stedet:) Tiden, den bare går og plutselig står man der. Andre jobber finnes det alltid. Ønsker dere en nydelig påske! Klem fra Silje

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *