Ikke vent for lenge

Silje Pedersen, januar 13, 2016 9:14 pm //

IMG_5772

Jeg var alltid en av de som alltid «bare» skulle litt til før vi fikk barn. Jeg skulle bare få en ny jobb, reise, lage litt mer TV, ha stabil økonomi, eie leilighet eller hus. Barn kunne vi få senere, når det passet oss og vår livsstil. Så feil går det altså an å ta. Det å bli gravid er nemlig ingen selvfølgelighet eller bestillingsvare.

Mentalt sett, så tok det meg ganske lang tid å bli klar for tanken på familie. Som skilsmissebarn må jeg innrømme at troen på både forhold og barn ble svekket i ungdomsårene. Selv om jeg visste at jeg hadde lyst på barn en gang, var det ingen hast fra min side. Mannen min derimot, har alltid hatt lyst på barn, så for han var det julaften og bursdag på en gang da vi bestemte oss for å prøve.

Når jeg ser tilbake nå, så skjønner jeg at vi begge var blendet av fine historier om hvor enkelt det var å bli gravide. Vi var begge nesten midt i trettiårene da vi begynte å prøve, men det bekymret meg ikke nevneverdig. Mange av mine venninner i samme alder hadde akkurat fått førstemann og kun noen få hadde andremann på vei. I tillegg hadde vi flere bekjente i 40-årene med kul på magen.

Det tok ikke mange månedene før jeg ble gravid, og vi var overlykkelige. Plutselig var det noe som var større enn oss i livet og jeg fikk kjenne på følelsen av å virkelig ønske seg et barn. Det var en veldig god følelse. Dessverre endte jeg opp med å miste etter kun et par uker. Men vi ga ikke opp og etter en god del måneder, så var jeg gravid igjen. Denne gangen kom jeg så langt som til litt over to måneder, før vi fikk beskjed om at babyen ikke lenger levde i magen. Det var utrolig tøft å se drømmen som nå hadde blitt ett veldig sterkt ønske, forsvinne ut i luften. Vi hadde nok begge tatt gleden litt på forskudd og håpet at det var full klaff denne gangen.

Dagene og ukene som fulgte husker jeg svært lite av. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det som garantert har vært den tøffeste perioden i livet. Det tok oss mange måneder å bearbeide følelser og sorg. Prøvingen ble satt på pause og min måte å takle det på var å fordype meg i jobb og trening. Jeg gikk ned mange kilo og kjørte kroppen til det ytterste, kanskje ønsket jeg ubevisst å straffe meg selv. Jeg som nesten alltid har kommet ut på topp, følte meg utrolig mislykket.

Dager og måneder gikk, og det er noe i det at tiden leger alle sår. For selv om jeg trodde at vi aldri skulle komme oss videre, så ble smertene litt mindre intens og rå for hver dag som gikk. Jeg skal ikke kjede dere med alle detaljer siden det ikke er budskapet i dette innlegget, men det endte med at jeg måtte opereres for endometriose som tydligvis hadde slått ut i full blomst den dagen jeg sluttet på pillen for å prøve å bli gravid. Hvor mer ironisk kan det bli?

IMG_5778

Etter operasjonen var vi klare for å prøve igjen. Optimistiske, men mye mer realistiske. Vi møtte flinke spesialister som hjalp oss til å takle nye utfordringer på veien. Igjen gikk det et par måneder før vi fant ut at vi faktisk måtte prøve litt mindre. Stresset av å prøve er helt reelt og er sikkert noe hvor mange kan kjenne seg igjen.

Da jeg endelig ble gravid, så turte jeg nesten ikke å tro det. Det gikk en god del testpinner den måneden for å si det sånn. Klok av skade prøvde vi å ikke være for optimistiske, og booket ultralyd så tidlig som mulig for å se om det var liv i magen. Jeg glemmer aldri den følelsen av å se den lille erten vår på skjermen og hjertet mitt hoppet litt ekstra da vi fikk høre hjerteslagene for første gang.

Jeg skal ikke lyve, jeg var veldig nervøs for å miste igjen. Så det ble flere ultralyder, mye bekymringer og utallige våkenetter før vi var langt over de tre «sikre» månedene. Selv da hadde jeg vanskeligheter med å tro det, så jeg holdt graviditeten skjult helt til jeg var nesten fem måneder på vei.

Da datteren vår ble født, opplevde jeg en lykke jeg aldri har følt tidligere. Å bli foreldre er noe av det største i livet og gjør noe helt spesielt med deg. Gleden av å få oppleve dette med mannen min smakte ekstra søtt etter alt det vi har vært igjennom. Og jeg elsker han nok enda litt mer, om det er mulig. Tro meg, jeg vet hvor heldige vi er som har blitt en liten familie på tre. Mange nære venner og bekjente har prøvd mye lenger enn oss. Men jeg kan bare snakke for oss og si at alle tunge stunder, uker, måneder og år var mer enn verdt det.

Jeg håper med min historie å nå ut til deg som tenker at du bare skal vente litt. Du som «bare» skal få deg en ny jobb, reise litt til eller er redd for å gå glipp av noe. Ikke vent for lenge. Kroppen venter dessverre nødvendigvis ikke på at du mentalt skal bli klar. Jeg har mange bekjente og venninner i samme alder som også får sine første nå, men det er ikke gitt eller noen selvfølge at det er like enkelt å bli gravid i slutten av 30-årene eller begynnelsen av 40-årene som tidligere i livet.Fakta er at vi kvinner venter lengre og lengre og tilslutt er det kanskje ikke mulig (det kan selvfølgelig være et problem for yngre også, det er som sagt ingen garantier).

Min oppfordring til dere som har tenkt tanken på å prøve, er å sette seg inn i hva som skjer med kvinnekroppen etter at man kommer i tredveårene. Kunnskap er makt, og jeg skulle ønske at jeg visste alt det jeg vet nå, lenge før vi begynte å prøve. Den perfekte tiden for å få barn kommer aldri og livet blir heller ikke det samme. Men du kan, med den rette innstillingen få til alt det du drømmer om uansett hva det måtte være. Barn er nemlig ingen hindring, det er en kjempebonus. Det vet jeg nå. Men det er vanskelig å vite når du står på den andre siden og «bare» skal leve litt til før dere begynner å prøve.