Drømmen om et barn til

Drømmen om et barn til

A9EE6ABF-C61E-49E5-8D12-6B8385431DF8

 

 Jeg elsker å være mamma. Det er ingenting i verden som kan måle seg med den følelsen. Og jeg har vært heldig, jeg har en liten herlig jente som betyr alt for oss. Men drømmen om nummer to har også vært utfordrende. I to år har vi prøvd og prøvd, uten å komme noen vei. I året som gikk var jeg igjennom et hormonhelvete og enda en tøff operasjon, uten at det kom oss noe nærmere drømmen om en baby.

Les også: Ikke vent for lenge

Det siste året har jeg tenkt mye på det og gått igjennom mange faser. Mange faser av håp, knuste drømmer, sorg og motløshet. Når jeg ser tilbake på 2018, så vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive. Det var et veldig tøft år som satte all min tro på prøvelse. Det føltes ut som om hver måned var et slag i ansiktet, en påminnelse om at det aldri kom til å skje… Det å innse at jeg kanskje aldri får gå gravid igjen og at vi kanskje ikke kan gi datteren vår en bror eller søster, er også to ulike sorger. Sorger som det er lov å kjenne på. Først tenkte jeg at det var utakknemlig og grådig av meg å ønske seg en til, men etterhvert så har jeg innsett at det ikke løser noen ting å tenke slike tanker. Vi er alle mennesker med ulike drømmer og hva som er min eller vår drøm, har ingenting med andre å gjøre. Det hjelper uansett ikke å sammenligne seg eller sin situasjon med andre.

 

De tre første månedene da jeg gikk gravid med Ella Victoria var jeg mye redd, kvalm og uvel. Siden jeg hadde opplevd å miste to ganger, var jeg engstelig. Men jeg hadde håp. Og da vi kom over 3.5 måned følte jeg endelig at jeg kunne nyte graviditeten. Og det var en helt fantastisk del av livet mitt. Etter å ha prøvd så lenge, gledet jeg meg så mye og nøt hvert øyeblikk med magen. Ofte satt jeg hjemme å bare nøt å kjenne henne sparke. Det å se gleden i ansiktet til mannen min når han koste med magen var også den største lykken. De to siste månedene var litt tunge, men da gav jeg meg også fripass og lå mer eller mindre på sofaen.  

Det er å gå gravid for meg var en fantastisk opplevelse, selv i møtet med frykten. Og noe jeg hadde håpet at jeg skulle få oppleve igjen. Det samme gjelder fødselen. For det finnes egentlig ikke verken ord som kan beskrive hvor fantastisk en fødsel er, hvor sterk du føler deg, eller hvor uovervinnelig det oppleves. I det øyeblikket og timene er det deg, pusten, barnet og en støttende mann og det er en veldig mektig opplevelse. Det var det i alle fall for meg. F857E881-0CA7-4261-8B21-9D5C7809DF48

Så å innse at det muligens aldri skjer igjen, har vært ekstremt tøft. Jeg har vært langt nede i kjelleren. Ofte grått mye og opplevd stikk av smerter i hjertet når andre spør meg om når nestemann kommer eller når andre forteller hvor enkelt nummer to kom for dem. Det forbauser meg ikke lenger at folk har så lite filter, spør og graver som det er det mest naturlige i verden. Men jeg har også blitt tøffere i dialogen tilbake. Det ser jeg ofte at kan gjøre noen ukomfortable, men spør du om noe så personlig så må du faktisk tåle svaret.

 Det er faktisk ikke det mest naturlige eller enkleste i verden for mange. Mange par opplever tøffe tak når de er prøvere, akkurat som oss. Men det kan ofte være så tøft at man også ikke orker å dele alt med omverden. Ofte bare unngår man spørsmål eller prøver å styre en annen vei i slike samtaler, eller går på do og griner eller tar en pause. Det vet jeg mye om og jeg vet at jeg ikke er alene i denne situasjonen. 01CDEFA7-D0A7-43A1-BE5A-9E007968528B

For meg  og oss har veien til barn vært lang og omfattende. En kraftig endometriose har sørget for mye smerter, vanskeligheter med å bli gravid og to vonde operasjoner. I flere år før vi fikk Ella Victoria trodde jeg aldri det kom til å skje. Jeg ble gravid, men mistet flere ganger. Det var mange tøffe år, men vi gav aldri opp håpet. Og tilslutt kom hun, akkurat den solstrålen vi hadde ventet på. Det var verdt all den tøffe tiden, de vonde tapene, ventingen og prøvingen. Jeg haddde gjort det på flekken igjen.

Midt oppi alt dette, så føler jeg meg så mislykket. Mislykket over å ikke få til det mest naturlige i verden, skuffet over at kroppen min hele tiden synes å jobbe mot meg. Mange ganger har jeg spurt meg selv, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hvor mye skal et menneske tåle å gå igjennom av smerte og motgang? Takket være en enestående mann, en fantastisk datter og en vennegjeng som fortjener en stor hyllest, så har jeg klart å komme meg opp fra kjelleren gang på gang. Se videre og ikke gi opp. Selv kjenner jeg mange som prøvde enda lenger enn oss og deres historie og gode råd har trøstet meg i mange tunge stunder.

Les også: Tenk deg om før du spør

Men klokken tikker og nå begynner det å nærme seg den tiden hvor det snart kanskje er for sent. Hver måned er jeg nærmere den biologiske fristen, uten positivt resultat. Derfor har jeg begynt å prøve tilnærme meg tanken på om det bare blir oss tre. Mannen min er alenebarn og har vært lykkelig som det. Mange gode venninner som er enebarn sier det samme. Selv har jeg både en bror og to halvsøstre, så jeg vet hvor sterke de båndene og opplevelsene kan være.

Mange tanker flyr ofte igjennom hodet mitt. Jeg tenker på fremtiden, på hvordan det skal være for henne uten søsken når vi blir gamle. At hun vil savne en å dele ansvar med. En å dele opplevelser med. Den sterke søskenkjærligheten. Samtidig så vet jeg at ikke alle søsken er like nære. Det er ingen garanti for det ene eller andre. Ofte forteller datteren min meg om vennene som har søsken og spør meg: Hvorfor er det ikke barn i magen til mamma? Det er vondt å høre, samtidig er det spørsmål jeg bare må finne en måte å takle å høre og klare å svare henne så godt jeg kan.

IMG_0979

Det er selvsagt mange herlige ting ved å være tre og jeg vet mange som har 2-3 barn ofte opplever at vi som familie har mye frihet. Frihet til å reise, være spontane, oppleve ting sammen, enklere med barnevakt og ha mange fine kvalitetsstunder uten å oppleve å bli dratt i begge ender. Alt det setter jeg stor pris på og nyter alle de opplevelsene vi har sammen. Og jeg er takknemlig. Takknemlig for hun som sitter i armkroken min nå, vårt lille hjerte som alltid sprer glede og solskinn. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg kan få kalle meg selv mamma. At jeg har fått kjenne på følelsen av å gå gravid og oppleve en fødsel.   

Om du der ute er prøver nå, så vil jeg si til deg: Ikke gi opp. Jeg vet det er tungt og tøft, men vit også at du ikke er alene. Vi er mange, selv om ikke alle orker å dele. Håpet mitt har alltid vært for meg når jeg deler disse innleggene at flere vil dele sin reise, så vi kan støtte hverandre.

Et barnløst par sa engang til meg: Storken kom aldri til oss.

Det var så vemodig og vakkert på en gang, jeg husker at jeg fikk tårer i øynene og ikke helt klarte å finne ordene. For det er ikke alltid like enkelt å vite hva man skal si. Jeg delte ærlig og litt tårevåt vår historie. Jeg opplever ofte at mange åpner seg for meg, siden jeg har vært veldig åpen om dette temaet. Og det er godt å kunne prate, selv om det også gjør vondt. Litt senere kunne vi sammen le av datteren min sine store glede over såpebobler som fløy opp mot luften.

Livet er litt sånn, vakkert og vemodig på en gang. Glede og sorg er ofte ikke langt unna hverandre. Det vet jeg mye om.

Men så vet jeg også at det som regel alltid er en Silver lining, en regnbue bak den mørke skyen. Og det holder motet og håpet mitt oppe.  

Takk for at akkurat du leser og følger. Det betyr mye for meg 💗Del gjerne med andre du vet går igjennom det samme.

 

Øverste bilde: Sara Johannessen

Silje Pedersen

51 thoughts on “Drømmen om et barn til

  1. Hei Silje.
    Føler med deg. Er veldig tungt og gå slik å håpe på en ny graviditet. Tøft og sårbart å dele slikt også.
    Folk er så tankeløse også når det kommer til spørsmål om barn. Jeg blir helt matt av det.
    Vi måtte gi opp å bli gravid. Det skjedde aldri.
    I stedet kom adopsjons storken til oss med to nydelige, herlige søstre samtidig 💕
    Men spørsmålene er jo like absurde…
    Lykke til videre alle tre.
    Og tusen takk for at du deler!!
    Mange klemmer fra Karianne.

    1. Takk for gode ord, Karianne💗Så herlig å høre at dere fikk to søstre av adopsjonsstorken💗Enig, noen ganger blir jeg satt ut, andre ganger svarer jeg tøft tilbake. 💗💗God klem

  2. ❤️Så rørende,sterkt,kjenner meg igjen, så enig! Jeg var en gang en av dem som spurte, når blir det barn? Jeg har lært, mine kom ikke lett, jeg fikk, etter å ha mistet, beskjed om at jeg ikke kom til å få barn….verden brast!! Så barnevogner/gravide overalt, følte meg mislykket….legen tok heldigvis feil!! Vi er foreldre til 2 søte små❤️❤️er så takknemlig!!

  3. Kjære Silje!
    Vi er i samme situasjon som dere og har en datter på snart 4år.
    Min mann er også enebarn men vi ønsker sårt å gi jenta vår et søsken men det er tøft.
    Vi måtte gjennom flere prøverørsforsøk før det endelig klaffet med henne. Nå drømmer vi om å kunne lykkes uten hjelp, men jeg er også rammet av endometriose. Takk for at du deler. Det trøster, støtter og gir håp❤️

  4. Tusen takk for at du deler! Jeg er selv i samme situasjon. Prøvde svært lenge før jeg ble gravid med nr en og nå har vi prøvd i 2,5 år på å få en til. Jeg er så fryktelig sliten og lei av å bruke flere år av livet mitt på å tenke på og ønske å få et barn til. Blir mye tårer og tristhet når jeg også tenker jeg burde være takknemlig for barnet jeg har fått kombinert med skuffelsene hver måned. Har begynt å svare direkte når folk spør og graver om søsken. Det er veldig sårt når barnet mitt etterspør søsken og jeg er redd vi ikke får det til. Synes nærmest det er et mysterium at det går an for andre å planlegge å bli gravide for så å bli det på kort tid. Det er en stor sorg og jeg får en klump i magen når jeg får høre at andre er gravide. En grusom følelse å bli både misunnelig og lei seg over andres graviditet. Jeg håper inderlig det ordner seg for oss begge. Masse, masse lykke til!! ❤

  5. Ofte grått mye og opplevd stikk av smerter i hjertet når andre spør meg om når nestemann kommer eller når andre forteller hvor enkelt nummer to kom for dem. Det forbauser meg ikke lenger at folk har så lite filter, spør og graver som det er det mest naturlige i verden. Men jeg har også blitt tøffere i dialogen tilbake. Det ser jeg ofte at kan gjøre noen ukomfortable, men spør du om noe så personlig så må du faktisk tåle svaret.

    Det er så godt skrevet og jeg kjenner meg så igjen. Takk for at du skrev det❤

  6. Ærlig og sterkt innlegg. Vi kan dessverre ikke få pga prøvde for sent. Er en sorg som aldri blir borte… god klem anonym 🤗

  7. Hei Silje.
    Kjenner ikke deg men følger deg på Instagram for inspirasjon. Har aldri lagt igjen en kommentar på en blogg før. Men dette traff. Samme situasjon som dere har vi vært gjennom, vi har nå en gutt på 11 år😍. Skjønner du svarer tilbake til de som spør. Det har jeg og gjort mange ganger og i mange år. Jeg er opprinnelig fra Rwanda i Afrika og mange forventer et helt fotball lag😅. Men når vi endelig ble enige om at prøving for nummer to tok mye fokus fra hverdagsgleder og sønnen vår i de tøffe periode, var det enkelt å si at nå har vi prøvde og vi må nytte livet og være glad for det barnet vi har fått. Noen foreslå adopsjon men det innebærer venting og mer venting orket vi ikke.
    Vi har en frisk og fin sønn. Han har vi forklart når han ble litt eldre, rundt 7-8 årsalderen hvorfor det ble ingen søsken og han har forstått det. Han er en glad gutt med mange venner.
    Vi er vi 3, vi følger sønnen vår på skole, fritidsaktiviteter og snowboard og alt mulig. Vi reiser og koser oss masse sammen. Hans venner elsker å være på besøk og døren er alltid åpen.
    Håper dere lykkes om dere ikke gjør det har dere fått en fin prinsesse😍🌼.

    1. Takk for så fin kommentar, Danila💗Sammen er vi sterkere. Dette forventningspresset er noe av det jeg vil til livs, folk må forstå at dette ikke er like enkelt for alle. Så godt å høre solskinnshistorien din💙Jeg opplever også mye glede over å kunne være 100 prosent tilstede for datteren min og ha overskudd til både det ene og det andre💗Stor klem til deg

  8. Kjære Silje♥️Så fint at du deler. Jeg får selv stadig spørsmålet om vi skal ha barn og jeg blir like lei meg hver gang. Tenker på deg. God klem

    1. ❤️Jeg føler sånn med deg. Virker som folk helt ubevisst tenker at det er like greit å spørre om det som hva du skal ha til middag…Den holdningen vil jeg gjøre noe med. Stor styrkeklem tilbake😘

  9. Kjenner meg igjen,-ønsker barn nr 2, ble gravid, men mistet…har ikke ord for å beskrive hvordan det påvirket min selvtillit. Jeg ble rett og slett knust.
    Ja, 2018 har vært et tungt år…
    Fint at du valgte å være åpen om sin drøm, selv om det ikke er en fristende tema å snakke om.

    1. Kjære deg, vet så altfor godt hvordan du har det💔Har selv mistet to og flere kjemiske graviditeter. Det tar på selvtilitten. Ikke glem å pleie deg selv, len deg på andre og ikke minst, nyt tiden med den du har💗Mange varme og gode tanker tii deg fra meg😘

  10. Hei Silje, det å minne folk på å trå varlig kan ikke sies for ofte.Etter et perfekt svangerskap mistet jeg min datter i uke 38, fødsel ble satt igang da det plutselig hadde oppstått alvorlige komplikasjoner.Hun kom i setefødsel og døde under fødselen.Da jeg 4 år senere var gravid på nytt måtte jeg de 5 neste månedene få en ukentlig 9 timers intravenøs, eksprimentell behandling på Rikshospitalet, dette for å førsøke å forhindre at det samme skulle skje igjen.De 5 månedene var oddsene svært dårlige for at det skulle gå bra.Det gikk heldigvis bra og sønnen vår er 14 år i dag.Det å skulle gi han søsken ville blitt en for stor risiko.Han er derfor enebarn, og vi har bestemt oss for at fordelene er mange.Vi har hatt det fint som en familie på 3, vi har reist ganske mye sammen og har hatt tid og overskudd til å følge opp denne ene fine fyren <3 Han har gode kamerater og er en trygg, grei og harmonisk gutt- selv nå som fjortis 😉 Selv om man tenker at søsken i voksen alder kan være til stor støtte og glede for hverandre- så er det jo heller ikke alltid det blir slik i en søskenflokk. Jeg forstår godt ønsket deres om å gi datteren deres søsken.For oss ble det viktigere å bruke vår tid og energi på den gutten vi hadde fått, da det for oss hadde vært en for stor risiko og belastning å forsøke oss på et nytt svangerskap. Varm klem fra meg <3

    1. Tusen takk for at du deler din sterke historie, Live❤️Leser mens tårene renner. For en sterk dame du er🙌Å miste et barn på den måten må være ubeskrivelig. Ord blir fattige. Så godt å høre at dere også fikk en sønn💙Jeg skjønner godt at dere da valgte bort å prøve på en til. Jeg har mange av de samme tankene, har også opplevd søskenkjærlighet på godt og vondt. Det å leve her og nå har blitt et mye større fokus nå, istedenfor å gruble for mye på hva man ikke har💗God klem fra meg

    2. Hei Live, takk for at du også deler din historie. Det er som du sier mange fordeler og er så glad for at vi har hun lille snuppa<3 Viktig å bruke energien på de som er der, det har jeg lært mye av dette året<3Stor klem

  11. Så sterk historie og nydelig skrevet, Silje 💕 Flott at du deler! Jeg kjenner mange som er eller har vært i samme situasjon, og vet også at det meste er mulig – selv når det ikke føles sånn 🙏🏼 Selv var jeg et lykkelig enebarn, men er også så glad for mine fire(!) halvsøsken. Sender dere alle gode tanker og store klemmer!

    1. Så godt å høre Anja, har flere venninner som er enebarn og som aldri har følt seg “alene”. Det tror jeg heller ikke Ella Victoria gjør:) Har ikke mistet håpet helt ennå, men godt å dele så man slipper å gå rundt å tenke alle disse tankene alene hele tiden:) Stor klem tilbake

  12. Kjære Silje, dette var sterk lesning! Jeg mistet et barn og kunne ikke få flere, og kjenner igjen mange av de følelsene du beskriver i innlegget ditt. Jeg håper at du – dersom drømmen om flere barn ikke skulle gå i oppfyllelse – klarer å fokusere på det du har, og leve i øyeblikket. Man skal gi plass til sorg og savn, og det er viktig å gi det tid. Samtidig er det også viktig at disse tankene og følelsene ikke tar overhånd, for livet har så mye å gi, selv når man bærer med seg en sorg og et savn over det som aldri ble. Stor klem til deg <3

    1. 💗💗Varme tanker til deg tilbake, så trist å høre💔Det du sier er så sant, og jeg er så glad for at datteren vår og mannen min klarer å få meg til å leve mer her og nå. Jeg tror som du sier at det er en sorgprosess, og får meg har det vært viktig å kjenne på disse følelsene, men uten at det tar overhånd. Som du sier, så har vi mye å glede oss over og det tenker jeg mye på💗God klem

  13. Nydelig skrive❤️Det er nok mange som kjenner seg igjen, eg har selv vært heldi å fått 3 barn🙏 Men har nære venner og familie som er i samme situasjon so dikkan🥰å veit å de har slite. Stå på, kos deg med din datter å så håper eg dikkan klarer ein til🙏😘

  14. Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Da datteren vår var to år så begynte vi å prøve på en til. Ble lett gravid første gang, så hadde troen på at det skulle gå raskt denne gangen også… Det gjorde det ikke. Men etter ti måneder ble jeg gravid, for så å miste… I løpet av ni måneder var vi gjennom tre spontanaborter. Før det stoppet helt opp, og jeg ikke ble gravid i det hele tatt. Var innom diverse leger, men ingen fant noe galt, og de trodde at vi bare hadde vært uheldige. Jeg fikk prøve diverse hormoner og medisiner, men disse gjorde bare vondt verre for min del. 16 måneder etter den siste spontanaborten ble jeg endelig gravid igjen, på en helt naturlig syklus. Og denne gangen gikk det bra! Her sitter jeg, med verdens nydeligste åtte uker gamle gutt ved siden av meg. Det tok oss 3,5 år fra vi begynte å prøve på nr 2 til han faktisk var her. Så man må ikke gi opp😀 Jeg tror akupunktur har hjulpet meg, både til å bli gravid, og også å beholde. Send meg en melding hvis du vil ha kontaktinfo til den flinke akupunktøren min😀

    Jeg er forresten enebarn, og skulle det bli sånn hos dere også så må jeg jo si at jeg aldri har savnet det å ha søsken, så det går fint det også! Men jeg håper inderlig at det ordner seg for dere😀

    1. Hei Hanne, takk for så hyggelig melding. Sterkt å høre din historie. Men så glad for at det gikk bra tilslutt>3Jeg går til akupunktur og føler det hjelper veldig bra, samt meditasjon. Kos deg masse nå med denne koselige tiden<3 Stor klem

  15. Veldig sterkt og overhodet ikke egoistisk som ønsker deg ett barn til❤️ Ønsker deres familie alt godt i fremtiden.

  16. Forstår at det er tøft. Jeg vet alt om hva du går igjennom og det er veldig vanskelig for andre å vite hva man skal si og gjøre…Jeg har prøvd i mange år ut en hell og vært igjennom utrolig mye. Hadde jeg bare fått ett barn så hadde jeg vært ekstremt fornøyd. Forstår at det er vanskelig å tenke slik, men du har iallefall ett barn:) Synd dette fortsatt er tabubelagt, jeg synes selv det er veldig vanskelig og tøft å snakke om. Bra du har det opp!!

    1. Kjære Aline, det skjønner jeg så godt:) Vi prøvde i mange år for å få datteren vår og det var tøffe tap på veien…Sender mange gode tanker din vei>3 Jeg og vi er veldige glade for henne og jeg er takknemlig hver dag. Jeg ønsker som sagt ikke å være grådig, men opplever at det er en sorg jeg må få lov til å kjenne på. Men jeg ønsker mest av alt å sette fokus på et vanskelig tema som mange går igjennom og som er tabulagt å prate om. Om jeg kan gjøre en ørliten forskjell, så er det verdt det:9 God klem fra meg

  17. Kjære Silje,
    Kjenner igjen meg i alt du skriver. Vår datter kom etter 6’e IVF forsøket og etter 3 søsken forsøk så orket ikke mannen mer, han var så fornøyd med det vi allerede hadde. Har vært en stor sorg at datteren vår ikke får vokse opp med søsken, både jeg og mannen har 2 hver som er våre beste venner. Og også tanken at, det “kunne jo ha gått på neste forsøk” Med årene så har det blitt bedre og jeg tenker mer og mer skjeldent på det. Er så ufattelig takknemlig hver dag over at vi fikk vår Solstråle. Tenker mye på at vi kunne vært en av de der storken aldri kom. Alt godt til dere og takk for at du deler. Stor klem Anna

    1. Så hyggelig å høre at dere fikk deres lille solstråle. Det tenker jeg også mye på, og de sier jo at tiden leger alle sår? Jeg er ikke helt der ennå, men har begynt å tenke tanken på at det blir oss tre. Som du sier så er vi så heldige og jeg tenker på det hver eneste dag. Kysser og klemmer datteren min sikkert i overkant og helt til jeg ikke får lov lenger:) Tusen takk, Stor klem

  18. Så fint skrive. Du er sterk og modig som deler dette. Jeg har ikke denne typen opplevelser selv, men i den grad det er mulig føler jeg med de som er i den situasjonen. Livet er ikke alltid rettferdig. Noen blir gravid uten at de ønsker det en gang, mens andre sliter i årevis. Jeg håper virkelig det ordner seg for dere. Lykke til videre med det. Ella Victoria er en heldig jente, som er så sterkt ønska.
    Klem Kari

  19. Jeg har hatt fødselsangst så lenge jeg kan huske, vi hadde vært sammen i 19 år da jeg sa at skal ha vi så må vi gjøre det nå. 3 mnd senere var jeg gravid. Jeg var livredd, og da vi skulle på UL i uke 18/19 fant de ikke noe foster eller liv. Bare rester.. Jeg trodde jeg skulle dø. Fikk piller for å fjerne restene, og ble merkelig nok kjapt gravid igjen etterpå. Jeg følte på hele kroppen at noe var galt. Gikk til privatklinikk og fikk beskjed om at jeg måtte rett på utskraping for dette var blæremola. I mitt tilfelle ikke kreft, men et foster som hadde gått til grunne. Et halvt år med tester og karantene for graviditet. Ble gravid igjen for 3 gang og holdt pusten. Jubelen var vel i taket, men fødselsangsten var enda mer tilstede. Jeg fikk heldigvis ikke mage før jeg var rundt 5 mnd på vei og delte ikke det med en sjel. Jeg gikk i terapitimer for fødselsangsten og hadde bøttevis med ultralyder pga alt som hadde skjedd. Etter en kjempeblødning i 8 mnd var jeg helt sikkert på at barnet var dødt. Da fikk jeg endelig innvilget planlagt keisersnitt. Jeg hadde i tillegg forliggende morkake og seteleie. Jeg lovet meg selv at om det tredje gangen gikk bra, skulle jeg ikke ha flere barn. Jeg syns selvsagt det er trist at hun ikke får søsken, men jeg vet med meg selv at det der ble for mye for meg. Jeg ønsker ikke å gjøre det igjen, selv om jeg vet at jeg får keisersnitt. Vi får fortsatt spørsmål om flere, siden hun bare er 4 år, men jeg sier det som det er. Vi ønsker ikke flere barn. Vi er glad for hun vi har. At folk får seg til å spørre syns jeg er helt merkelig og en skikkelig uting. Lykke til med forsøket, håper det klaffer.

    1. Takk for at du deler. Ord blir fattige når man hører alt du har gått igjennom. Så glad på dine vegne over at det gikk bra tilslutt<3 Håper også du har fått oppfølging og hjelp i etterkant. Det er utrolig hvor mye man skal igjennom, føler så med deg. Jeg tenker også mye og svarer datteren vår på 4 så godt jeg kan. Er hele forløpet hvert det er nok veldig mange av oss som har møtt mye motgang spør seg selv. Tusen takk og takk for at du delte din historie. Hilsen Silje

  20. Tusen takk for at du belyser dette viktige temaet. Som du skriver er det så viktig å snakke om for å vise at det faktisk ikke er like enkelt for alle, og at man ikke er alene. Samtidig er det så uendelig sårt, og vanskelig å dele når man står oppi det. Jeg får kommentarer omtrent hver eneste dag om når det skal komme en liten en, og har enda ikke klart å sette noen på plass – det blir mest å le det bort, så gå hjem og gråte.. har du noen tips til gode svar? Vil så gjerne si ifra når folk tråkker over en grense, samtidig som det er vrient å vise at jeg blir så berørt av det. Masse lykke til videre i prosessen, jeg heier på dere.

    1. Hei Emme, føler så med deg, har vært der så mange ganger selv. Tok meg lang tid å kommw dit at jeg klarer å svare tilbake uten å komme helt ut av fatning. Det er flere sommspør om dette, så jeg skal lage et innlegg på det. Jeg svarer ofte med «er du sikker på om du vil vite svaret på det», vi vet ikke om vi kan få en til, det er ikke så lett som du tror-i alle fall ikke for oss. Dette gjør noen stille, andre ber om unnskyldning og andre deler sin historie. Jeg har bare opplevd dette som positivt, både for meg og for andre. Men, jeg skjonner også om man ikke vil dele noe så personlig, derfor prøver jeg å oppfordre folk til å slutte å spørre. Tusen takk det samme💗Stor klem fra Silje

  21. Vil bare si; IKKE GI OPP!!!! Jeg kjenner meg igjen i omtrent hver setting du har skrevet i dette innlegget. Har pco og slitt med flere spontanaborter før vi endelig fikk vårt første og etterlengtede barn. Trodde ikke jeg skulle væresærlig stresset på å skaffe meg barn nr.2 når vi først hadde vært så heldige å fått et barn. Men stresset kom. Og jo lenger tid der tok, jo mer stresset vi… Men da vi for alvor aksepterte tanken at vi kom til å ende opp som en familie på 3, så fikk jeg etter et par måneder plutselig en positiv graviditetstest! Og for å gjøre en lang historie kort: jeg er nå 41år og venter barn nr.2 om et par måneder. Så nok engang: IKKE GI OPP!!!! Mirakelets tid er enda ikke forbi! Masse lykke til! Ønsker seg alt godt!

    1. Så fantastisk fint å høre💗💗💗For en en solskinnshistorie. Har også funnet ut at vi må sreesse ned nå, viktig det også. Gir ikke opp helt ennå😉Nydelig dag videre til deg😘

  22. Så fint skrevet ❤️ Traff meg rett i hjerte, då vi e i samme situasjon sjølv!

    Veien vår mot å bli foreldre var vond og lang. Etter 4 år med prøving vart eg gravid men det viste seg å vere utenfor livmora og egglederen sprakk så eg var minutter frå å dø. 1 år seinare altso 5 år etter vi først starta å prøve mens vi sto på venteliste for prøverør vart eg gravid igjen, denne gangen gjekk det heile veien og vi e no foreldre til ein mirakel gutt❤️

    Desember 2017 bestemte vi oss for å prøve på nr 2.
    7 mnd etter vart eg på nytt gravid, men på tidlig ul 12+2 fekk vi den grusomme beskjeden at hjerte til det lisje nurket i magen slo ikkje lenger, eg haddde hatt ein MA 😢 Dagen etter var vi innatt på sjukehuset for medisinskabort å eg «fødte» vårt døde nurk💔

    Vi forsetter å prøve men trua på eit søsken til gutten vår blir svakare og svakare, men håpet får ingen ta i frå meg ❤️

    Folk rundt oss «forventer» at nr 2 må komme snart no, sønnen vår eg e jo 3 år så då e det no vel på tide å få eit til vel? Gjer vondt at folk trur og meina at det bare e å knipse med fingrene so blir eit nytt skapt, bare fordi dei fekk det til på første forsøk så e ikkje vi så heldige.

    Tanken på at sønnnen vår kanskje blir enebarn e begyndt å ta meir og meir form i haudet mitt, men eg må ærlig innrømme at tanken e fremdeles fryktelig sår då ønsket om eit barn til e så sterkt ❤️ Men samtidig så e eg/vi overlykkelige over at vi har fått sønnen vår, vi e tross alt heldige – vi har han ❤️❤️

    1. En veldig sterk historie å høre💔Du er tøff og sterk som har stått i det💗Det er sårt og det er lov å kjenne på det. Livet er litt sånn på godt og vondt. Jeg ønsker dere alt godt og håper på det beste for dere også💗😘Stor klem fra Silje

  23. Takk for dette fantastiske innlegget! Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver, det var så godt å se noen sette ord på det jeg går gjennom på en så fin måte. Min gode gutt er fire år, og i tre år har vi forsøkt å få et barn til. Har vært gjennom mange spontanaborter. Det er vondt hver gang noen spør om ikke andremann kommer snart, og jeg skammer meg når jeg ikke klarer å glede meg over venninnersgraviditet. Takk for at du sprer informasjon og erfaringer om noe så privat, det betyr så mye for mange ❤ Ønsker dere lykke til videre.

    1. 💗Føler så med deg, tøffe tak å gå igjennom. Jeg synes det må få være lov til å føle på den sorgen og de vonde stundene. Samtidig ser jeg selv at det ikke må overskygge det man har💗Denne prosessen er så altoppslukende og tøff. Jeg ønsker dere alt godt videre💗Stor klem fraSilje

  24. Kjære Silje,
    jeg og mannen strevde lenge for å få vår første sønn. Det hele startet med en spontanabort, og vi ble etterhvert registrert inn i «ufrivillig barnløse»-boblen på sykehuset. Samme dag som jeg skulle starte på hormonbehandling, oppdaget vi at jeg allerede var gravid. Det ble et angstfyllt svangerskap med en voldsom fødsel. Det gikk ikke mange ukene etter fødselen, før spørsmål om nr.2 kom. Bare syv måneder etter fødselen oppdaget vi til vår store overraskelse at jeg var gravid igjen. Vi klarte ikke tro at det var sant. I uke 12 begynte jeg å blø, og ultralyd viste missed abortion, hjertet hadde sluttet å slå i uke 7, to dager etter at vi så et hjerte som slo på tidlig ultralyd. Jeg gjennomgikk en helt forferdelig hjemmeabort, og ble innlagt på sykehuset på natten pga. blodtap. Jeg gikk i kjelleren, sliter med depresjon og søvnproblemer. På kontroll to måneder etterpå, oppdaget legen en 8×6 cm stor cyste på den ene eggstokken som må opereres ut. Plutselig snakket legene om at det kanskje var en muskelknute og at livmoren måtte fjernes. Heldigvis ble dette kontrollert nøye, og det viste seg å være en cyste som de skal prøve å fjerne uten å måtte ta eggstokken. Midt oppi dette har jeg fått uttallige spørsmål om når nr.2 kommer, «for det kommer jo flere!?!?» blir det jevnlig nærmest bestemt fra naboer, venner og familie. Jeg har så lyst å skrike og banne og steike, og fortelle akkurat hvordan livet mitt er, men jeg orker bare ikke å stikke hull på alt sammen… Skulle ønske jeg klarte å være mer åpen og direkte, veldig takknemlig for at du og mange andre tar den kampen for alle oss som ikke orker ❤️ 2018 var et av mine mørkeste år, 2019 har startet mørk, men jeg håper at det skal bli et bra år.
    Håper 2019 blir et bra år for deg og dere også 💕 Klem

    1. Kjære Lone, takk for så fin melding💗Det er ikke måter på hva man til tider skal klare💔Synes du er tøff som fortsatt står sterkt. Jeg tar gjerne den kampen for å belyse og kanskje lære folk litt opp før de spør:) Og om jeg kan hjelpe noen, så er det d😌noe av det aller beste💗Virker på meg som mange ikke tenker seg om i det hele tatt før de spør, bare antar at det er mulig. Takk for st du også deler din historie, det betyr mye💗Gode tanker til deg😘Klem fra Silje

  25. Hei Silje! Ville bare si takk for at du retter lyset mot dette☺️ Folk kan spørre og grave mye uten forvente svaret de får! Jeg har også mye endometriose og har etter 3 år endelig fått en sønn med IVF! Han er snart 3 mnd☺️

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *