Snakker du deg selv ned eller opp?

mars 15, 2016 // ,

BlackandWhite-29

Jeg ser meg selv i speilet. Jeg føler meg sliten, gusten og grå. Det ble altfor få timer søvn i natt. Det er en helt vanlig tirsdag. En morgen etter en typisk natt der minsten gjerne våkner et par ganger i løpet av nattetimene. Akkurat nå er det tenner som er på vei. Skyggene under øynene er dype. Jeg sukker litt til mitt eget speilbilde og ender opp med å grine litt på nesen. Føler meg ikke helt fornøyd med det jeg ser. Litt mange våkenetter har gjort sitt. Tankene vandrer. De negative tankene kommer seilende som på bestiling.

Så sliten du ser ut, sier hjernen min. Godt jeg har concealer da, parerer jeg. Du skulle ha lagt deg tidligere, sier stemmen. Ja, men jeg skulle «bare» før jeg la meg sier jeg tilbake. Sjekk den kvisa, også midt i panna da, er det mulig? Burde ikke disse hormononene være stabilisert nå? Tror du ikke det heller er godteriet du spiste i går da, sier stemmen. Den evige negative rundansen er i gang. Det skjer meg ikke så ofte, men er jeg sliten nok kommer den negative stemmen snikende. Og det er ikke alltid utseende det gjelder, det kan like godt være tvil om egne ferdigheter, selv om jeg egentlig vet at det bare er tull.

Kjenner du deg igjen? Hvorfor er det slik at vi kvinner ofte snakker oss selv ned til vårt eget speilbilde? Hvorfor kan vi ikke heller være stolt og fornøyd med det vi ser? Fokusere på det positive isteden for det negative? Alt det vi synes er flott og bra ved oss selv? Dra frem det beste av våre kvalifikasjoner og ferdigheter. Menn er jo faktisk verdensmestre på dette, helt uavhengig om de faktisk er best.

Spol forover. Jeg sitter i et møte. Damen foran meg er veldig vakker og har en nydelig hud og et blendene smil. Praten går livlig og plutselig er vi inne på tema kropp og hud. Istedenfor å fokusere på alt det positive ved seg selv blir samtalen til en klagesang om alt det negative som hun gjerne skulle ha gjort eller fikset på, inkludert vekten. Formen må strammes opp til sommeren sier hun. Og ja, jeg kan absolutt relatere. Jeg vil også gjerne ha vekk de ekstra magekiloene som har vært veldig steile etter fødselen. Ikke det at det er noe i veien med å trene, men nå er vi inne i en negativ samtale som snakker ned istedenfor opp. Jeg kunne gått fra møtet med verdens beste følelse, fordi dama er så inspirerende på så mange plan. Isteden går jeg derfra med en litt dårlig følelse og klump i magen.

Hjemme igjen. Jeg er på badet sammen med datteren min og hun smiler til speilbildet sitt-og mitt. Det er et uforbeholdent smil, et slikt smil kun små barn har før de lærer om usikkerhet, komplekser og alt annet tullball som vi forholder oss til på daglig basis. Jeg smiler tilbake. Tankene flyter om mitt eget speilbilde. Hm, jeg bør nok ta en runde med tannbleking, fikse etterveksten, få mer søvn og trene mer.

Så tar jeg meg i det. Er dette noe jeg ønsker å lære datteren min? NEI. Jeg ønsker at hun skal blir trygg på seg selv, sine ferdigheter og lære seg å møte usikkerhet med styrke. Men da må jeg starte med meg selv først. For mitt speilbilde reflekterer min sinnstemning og utstråling. Så jeg stiller meg selv et helt annet spørsmål. Er du lykkelig? Smilet kommer kjapt og helt uanstrengt. Er disse negative tankene bortkastet tid? Svaret er vel uten tvil ja, det kommer absolutt ikke noe konstruktivt ut av å snakke seg selv ned. Så ser jeg på datteren min igjen. Er du heldig? Ja, helt utrolig heldig, tenker jeg. En varm og god følelse fyller meg og jeg gir henne en god klem. Som takk får jeg et vått kyss midt på nesen og et barnesmil som ingenting kan måle seg opp mot. For henne er jeg jo mamma og foreløpig helten-uansett. Husk at du selv bestemmer selv hva du lærer bort, neste gang du begynner å snakke deg selv ned. Så slå et ekstra slag for det positive istedenfor det negative idag. I et smil og et speilbilde ligger det nemlig mye makt.

Foto: Felicia Lasala

 

10 Ting du ikke visste om meg

januar 28, 2016 //

IMG_3667

Det er noe med rutiner og vaner og hva som får hverdagen til å gå rundt. Jeg har mange små særheter som jeg er glad mannen min holder ut med, og tenkte å dele noen av de med dere også så dere kan bli litt bedre kjent med meg. Here goes!

*Jeg elsker rutiner. Spesielt etter at jeg ble mamma så synes jeg det er ekstra viktig å vite hvordan hverdagene ser ut. Med en mann som jobber mye kveld, så må ting planlegges. Hver uke er et nytt puslespill, spesielt siden vi ennå ikke har barnehageplass.

*Jeg legger meg aldri med sminke, uansett hvor sent det er. Tror faktisk at jeg kun har gjort det et par ganger i livet og det var i tenårene.

*Når jeg ikke er på eventer, møter eller annet lar jeg huden hvile. Det er viktig med sminkefrie dager.

*My guilty pleasures er kunstløp, krimbøker og Kardashians.

*Før jeg fikk barn så hadde jeg med så utrolig mye med ut døren, men nå er det kun nøkler, lipgloss, telefon og penger som gjelder. Alt må få plass i en liten veske (når hun er med har jeg også med stelleveske).

*Selv om jeg anser meg selv som en veldig positiv og blid person, så bør du ikke møte meg på tom mage. Jeg er ingen morgenfugl og egentlig ikke tilsnakkendes før mat er i magen.

*Til min manns store fortvilelse er jeg en som skviser tuben midt på. Resultatet er at vi har forskjellige tuber tannkrem for å unngå tullete krangler.

*Jeg må alltid dobbeltsjekke om jeg har skrudd av kaffemaskinen eller tekokeren (selv om jeg egentlig vet at jeg har skrudd de av).

*Hjemme hos oss er det alltid tid til kyss og gode klemmer, uansett hvor hektisk det er. En god klem forlenger livet, det er jeg helt sikker på.

*Jeg må ha nye blomster i hus hver torsdag eller fredag. I dag skal jeg la meg inspirere av de nydelige bukettene på Ivy at the Shore på Santa Monica og kjøpe rosa og gule roser. Snart helg dere!

 

Sees på God Morgen Norge

januar 21, 2016 // ,

IMG_6325

Håper jeg da i alle fall. Hele den lille familiene er rammet av et hissig virus, så det har vært to skikkelige kjipe dager i joggebuksene her hjemme. Planen er å gjeste God Morgen Norge fredag morgen rundt 0815 og snakke litt mer om innlegget Ikke vent for lenge  Blir litt rart å skulle være gjest uten å prate om mote, men det skal nok gå bra.

Mange av dere som har sendt meg mail og lurer på om jeg har angret på at jeg delte noe så personlig. Svaret mitt er nei, jeg angrer ikke. Håpet var at min historie kunne hjelpe andre i samme eller lignende situasjon. Og selv om det alltid kommer en del negative kommentarer i kjølevannet av en slik sak, så føler jeg at det det meste har vært veldig positivt. Så mange av deres historier har rørt meg, det er helt tydlig at det er mange som opplevd noe av det samme. Jeg synes det er synd at disse temaene fortsatt er såpass tabu, men kanskje vi kan klare å forandre på det fremover med større åpenhet. Er det ikke rart at vi kvinner ikke kan prate mer om dette, når vi kan prate om alt annet?

Foto: Victoria Bakken Dvergsdal

Intervju med VGTV

januar 15, 2016 // ,
12562751_10153726914801265_383789317_o
Først og fremst, tusen , tusen takk for alle fantastiske meldinger og mail angående blogginnlegget Ikke vent for lenge. Responsen og tilbakemeldingene har vært veldig positive og jeg er så takknemlig for alle dere som har delt lignende historier i kommentarfeltene både her, på Facebook, Instagram og privat. Jeg prøver fortsatt å svare på alle, men håper dere skjønner at det tar litt tid med en liten røver som krever oppmerksomhet og en telefon som har ringt ustanselig siden i går.
I dag har jeg blitt intervjuet av VGTV og Mads A. Andersen om selve blogginnlegget, den tøffe veien og all positive responsen som har kommet i kjølevannet. Du kan se intervjuet på VGTV her.
Må innrømme at jeg hadde litt sommerfugler i magen da jeg var tilbake på min gamle arbeidsplass og spesielt når man deler et såpass følsom tema, men det gikk overraskende bra.
Til dere som lurer på hvorfor jeg har delt disse personlige opplevelsene, så er svaret enkelt. Om jeg kan hjelpe til å sette fokus på et tema som jeg synes er viktig og muligens hjelpe en eller annen i samme situasjon på veien, så er det verdt mye for meg. Jeg vet hvor alene man kan føle seg i en slik situasjon. Får vi mer åpenhet rundt disse temaene, så kanskje vil det være lettere for oss å dele opplevelser og erfaringer. Det gjelder uansett om man er prøvere, har opplevd spontanabort eller økt kunnskap om fertilitet etter fylte 30.
Jeg vet at jeg har en stemme og en mulighet til å kunne nå ut til mange, og nettopp derfor deler jeg min historie. Det er lett å la seg blende av alle perfekte bilder og tro at alt er i skjønneste orden, når virkeligheten er helt anderledes. Livet er fylt med både positive og negative opplevelser, magiske øyeblikk og tøffe tak. Jeg er også mer enn den offentlige profilen Motesilje og ønsker å dele mer av mitt liv og mine erfaringer med dere, når jeg nå står helt fritt og uavhengig til å blogge om det jeg måtte ønske. Ønsker dere alle en nydelig helg!

Ikke vent for lenge

januar 13, 2016 //

IMG_5772

Jeg var alltid en av de som alltid «bare» skulle litt til før vi fikk barn. Jeg skulle bare få en ny jobb, reise, lage litt mer TV, ha stabil økonomi, eie leilighet eller hus. Barn kunne vi få senere, når det passet oss og vår livsstil. Så feil går det altså an å ta. Det å bli gravid er nemlig ingen selvfølgelighet eller bestillingsvare.

Mentalt sett, så tok det meg ganske lang tid å bli klar for tanken på familie. Som skilsmissebarn må jeg innrømme at troen på både forhold og barn ble svekket i ungdomsårene. Selv om jeg visste at jeg hadde lyst på barn en gang, var det ingen hast fra min side. Mannen min derimot, har alltid hatt lyst på barn, så for han var det julaften og bursdag på en gang da vi bestemte oss for å prøve.

Når jeg ser tilbake nå, så skjønner jeg at vi begge var blendet av fine historier om hvor enkelt det var å bli gravide. Vi var begge nesten midt i trettiårene da vi begynte å prøve, men det bekymret meg ikke nevneverdig. Mange av mine venninner i samme alder hadde akkurat fått førstemann og kun noen få hadde andremann på vei. I tillegg hadde vi flere bekjente i 40-årene med kul på magen.

Det tok ikke mange månedene før jeg ble gravid, og vi var overlykkelige. Plutselig var det noe som var større enn oss i livet og jeg fikk kjenne på følelsen av å virkelig ønske seg et barn. Det var en veldig god følelse. Dessverre endte jeg opp med å miste etter kun et par uker. Men vi ga ikke opp og etter en god del måneder, så var jeg gravid igjen. Denne gangen kom jeg så langt som til litt over to måneder, før vi fikk beskjed om at babyen ikke lenger levde i magen. Det var utrolig tøft å se drømmen som nå hadde blitt ett veldig sterkt ønske, forsvinne ut i luften. Vi hadde nok begge tatt gleden litt på forskudd og håpet at det var full klaff denne gangen.

Dagene og ukene som fulgte husker jeg svært lite av. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det som garantert har vært den tøffeste perioden i livet. Det tok oss mange måneder å bearbeide følelser og sorg. Prøvingen ble satt på pause og min måte å takle det på var å fordype meg i jobb og trening. Jeg gikk ned mange kilo og kjørte kroppen til det ytterste, kanskje ønsket jeg ubevisst å straffe meg selv. Jeg som nesten alltid har kommet ut på topp, følte meg utrolig mislykket.

Dager og måneder gikk, og det er noe i det at tiden leger alle sår. For selv om jeg trodde at vi aldri skulle komme oss videre, så ble smertene litt mindre intens og rå for hver dag som gikk. Jeg skal ikke kjede dere med alle detaljer siden det ikke er budskapet i dette innlegget, men det endte med at jeg måtte opereres for endometriose som tydligvis hadde slått ut i full blomst den dagen jeg sluttet på pillen for å prøve å bli gravid. Hvor mer ironisk kan det bli?

IMG_5778

Etter operasjonen var vi klare for å prøve igjen. Optimistiske, men mye mer realistiske. Vi møtte flinke spesialister som hjalp oss til å takle nye utfordringer på veien. Igjen gikk det et par måneder før vi fant ut at vi faktisk måtte prøve litt mindre. Stresset av å prøve er helt reelt og er sikkert noe hvor mange kan kjenne seg igjen.

Da jeg endelig ble gravid, så turte jeg nesten ikke å tro det. Det gikk en god del testpinner den måneden for å si det sånn. Klok av skade prøvde vi å ikke være for optimistiske, og booket ultralyd så tidlig som mulig for å se om det var liv i magen. Jeg glemmer aldri den følelsen av å se den lille erten vår på skjermen og hjertet mitt hoppet litt ekstra da vi fikk høre hjerteslagene for første gang.

Jeg skal ikke lyve, jeg var veldig nervøs for å miste igjen. Så det ble flere ultralyder, mye bekymringer og utallige våkenetter før vi var langt over de tre «sikre» månedene. Selv da hadde jeg vanskeligheter med å tro det, så jeg holdt graviditeten skjult helt til jeg var nesten fem måneder på vei.

Da datteren vår ble født, opplevde jeg en lykke jeg aldri har følt tidligere. Å bli foreldre er noe av det største i livet og gjør noe helt spesielt med deg. Gleden av å få oppleve dette med mannen min smakte ekstra søtt etter alt det vi har vært igjennom. Og jeg elsker han nok enda litt mer, om det er mulig. Tro meg, jeg vet hvor heldige vi er som har blitt en liten familie på tre. Mange nære venner og bekjente har prøvd mye lenger enn oss. Men jeg kan bare snakke for oss og si at alle tunge stunder, uker, måneder og år var mer enn verdt det.

Jeg håper med min historie å nå ut til deg som tenker at du bare skal vente litt. Du som «bare» skal få deg en ny jobb, reise litt til eller er redd for å gå glipp av noe. Ikke vent for lenge. Kroppen venter dessverre nødvendigvis ikke på at du mentalt skal bli klar. Jeg har mange bekjente og venninner i samme alder som også får sine første nå, men det er ikke gitt eller noen selvfølge at det er like enkelt å bli gravid i slutten av 30-årene eller begynnelsen av 40-årene som tidligere i livet.Fakta er at vi kvinner venter lengre og lengre og tilslutt er det kanskje ikke mulig (det kan selvfølgelig være et problem for yngre også, det er som sagt ingen garantier).

Min oppfordring til dere som har tenkt tanken på å prøve, er å sette seg inn i hva som skjer med kvinnekroppen etter at man kommer i tredveårene. Kunnskap er makt, og jeg skulle ønske at jeg visste alt det jeg vet nå, lenge før vi begynte å prøve. Den perfekte tiden for å få barn kommer aldri og livet blir heller ikke det samme. Men du kan, med den rette innstillingen få til alt det du drømmer om uansett hva det måtte være. Barn er nemlig ingen hindring, det er en kjempebonus. Det vet jeg nå. Men det er vanskelig å vite når du står på den andre siden og «bare» skal leve litt til før dere begynner å prøve.