Kjære kroppen min

oktober 3, 2017 //
1146741_4798249289738_2358021747446372460_n

Graviditeten som forandret alt. Foto: Sara Johannessen

Jeg har så lyst til å si deg dette: Tusen takk! Tusen takk for at du har gitt meg verdens flotteste gave.

For et par dager siden dukket dette bildet opp i Facebook-feeden min. Et minne for tre år siden, en tid jeg aldri kommer til å glemme. En tid jeg var usikker på om jeg noen gang skulle få oppleve.

Kjære kroppen min, i mange år behandlet jeg deg svært dårlig. Du var til tider som en søpppekasse som endte opp med alt det negative i livet mitt. Det startet så uskyldig i tenårene med noen ufine kommentarer om kroppen min fra både barn og voksne og fortsatt med en badevekt som senere skulle ende opp med å styre mye av livet mitt. At jeg til tider var langt under en normal vekt, brydde hjernen seg ikke om. I speilet så jeg nemlig alltid noe helt annet.

Det var først da jeg ga opp ballettdrømmen og møtte mannen min at jeg klarte å snu trenden som hadde dominert livet mitt. Med en tålmodig og støttende mann kom jeg meg litt etter litt og etterhvert fikk jeg også en større kjærlighet til den kroppen jeg hadde brukt så mange timer på å hate. Men en slik sykdom er ikke lett å hanskes med og det har vært mange tilbakefall og vonde episoder.

Da vi ble prøvere var det som en dobbel dose slag i ansiktet. Hadde jeg selv hvert med på å ødelegge mine sjanser til å få barn? Alt måtte opp i lyset og jeg husket lange perioder i livet da menstruasjon hadde uteblitt, uten at jeg noen gang reflektere over det den gangen. Det ble mange tårer og tunge dager mens vi håpet og ventet.

Jeg har tenkte mye over hva jeg hadde gjort mot meg selv og kroppen min. Det var ikke lite hva jeg utsatt deg for. Sulteforing, ekstreme treningsøkter, presset om å være perfekt. Listen er for lang til å liste opp alt sammen…

Det var ikke før jeg ble gravid for tredje gang og spiren endelig satt at jeg tror jeg skjønte helt hvilke mirakel kroppen egentlig er. Hvor sterk jeg følte meg og hvor fantastisk det var at det grodde et lite liv inne i magen min. Først da fikk jeg en enorm respekt for kroppen min. Tenk at jeg som hadde behandlet deg så dårlig, fikk noe så fantastisk i gjengjeld?

Jeg har aldri følt meg så sterk og kraftfull som da jeg fødte og tiden etterpå. Og det skulle forandre hele synet på kroppen min.

Les også: Ikke vent for lenge

For i dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gir så mye mer blaffen. Jeg kan føle på press rundt meg, men jeg lar det verken styre meg eller livet mitt. Livet er ikke et glansbilde, det tror jeg vi alle vet selv om man ofte presenterer kun det positive på sosiale medier eller ovenfor venner. Jeg vet at jeg, Silje, er så mye mer enn hva de tallene på badevekten sier. Det er du også. Det er ingen vits i å leve livet etter en badevekt som verken roser deg, gir deg en klem eller elsker deg tilbake. En badevekt med et tall er ingen bekreftelse på livet. Det er heller ikke en klesstørrelse eller livvidde.

IMG_1612b

Graviditeten forandret meg, men å bli mamma har forandret meg ennå mer. Jeg ønsker å ha en sterk og sunn kropp. En kropp som tåler lek, har overskudd og er smertefri så langt det lar seg gjøre. Jeg ønsker å kunne oppleve masse sammen med datteren min og ikke legge bånd på meg selv. Jeg vil heller ikke at hun på noen som helst måte skal føle på det jeg har gjort eller høre at mamma er misfornøyd med seg selv når hun ser seg i speilet, klager høylydt om rynker eller stor mage. Tro meg, jeg har sett mange stå sånn og det plukker de minste opp. De små er nemlig mestere i å ta etter oss voksne, det gjelder både på selvbilde eller nedsnakk av seg selv eller andre. Slik starter jo også mye av mobbingen, enten det er mot deg selv eller andre.

I dag er jeg mye mer glad i kroppen min og jeg har et mye bedre selvbilde. Jeg kaster ikke bort tid på å snakke ned meg selv, men hyller heller meg selv og kroppen min litt hver dag. Jeg har heller aldri lenger dårlig samvittighet for et kakestykke eller en sjokoladebit. Jeg er verken perfekt trent eller har det samme ønske om å være syltynn som tidligere. Jeg vet at livet er dyrebart og til for å nytes.

Du kroppen min: Jeg er stolt av deg! Takk for at du har holdt ut med alt jeg har gjort mot deg. Jeg er deg evig takknemlig for den gaven du har gitt meg. Jeg skal prøve å vise deg litt oftere hvor glad og stolt jeg er av deg.

Les også: Tenk deg om før du spør

Tenk deg om før du spør

april 23, 2017 // ,

BlackandWhite-5

Er dere et par i 30-årene kommer nesten garantert spørsmålet: Når skal dere ha barn? Og ikke før nummer en er ute, så skal man jaggu vite om nummer to er rett rundt svingen. Og spørsmålene synes å hagle, uansett hvilken sosial sitausjon du befinner deg it. For mange er det tydligvis et like naturlig spørsmål som hva du skal ha til middag, men det er nok ikke alle som synes det er helt greit å skulle svare på noe så personlig.

I fjor måtte jeg på God Morgen Norge svare for meg på det spørsmålet foran tusenvis av seere. Forsåvidt greit, fordi jeg hadde forberedt meg på deg og det sikkert opplevdes naturlig for programleder å spørre, med tanke på grunnen til at jeg var der for å snakke om innlegget Ikke vent for lenge. Men jeg skal ikke lyve, det var litt ubehagelig. Kanskje mest fordi jeg ikke selv vet svaret. Det er ingen garantier for det ene eller det andre, spesielt ikke når man er i vår alder. Og vi nyter denne tiden sammen med datteren vår. Det er jo en tid man aldri får tilbake. Men jeg er også smertelig klar over at klokken tikker, som mange andre i samme alder eller yngre, som enten forsøker på nummer en eller to. Det hjelper ikke å stadig få servert denne stadige påminnelsen, den ligger som en konstant murring i bakhodet.

Men når jeg tenker tilbake på vår reise, så var det mye mer ubehagelig de to gangene etter at jeg hadde mistet. Da var alt så sårt og rått, og jeg var ganske deprimert. Jeg husker med gru flere situasjoner der jeg var sammen med andre som ikke ante noe om vår situasjon, og de slang ut bemerkninger som «jeg blir gravid bare noen ser på meg», «dere bør prøve dette» eller «nå begynner dere å bli gamle, så det haster». Akkurat som vi ikke hadde tenkt på det…

Det er så lett å sitte på den andre siden og anta. Anta at man vet noe som helst om situasjonen andre befinner seg i. Kanskje har den eller de du spør akkurat mistet, prøvd i mange år allerede, går til spesialist for oppfølging eller er på hormonkurer. Det er så mye vanligere enn du tror.
Jeg husker mange situasjoner der jeg måtte holde masken, late som alt var helt fint og at det ikke var noe som angikk meg. Etterhvert ble jeg en ganske god skuespiller, andre ganger gikk jeg på do og gråt. Til tider måtte jeg holde meg på lang avstand fra lykkelige mammabloggere og andre som delte i vei på sosiale medier. Rett og slett for å beskytte meg selv.

Nå har jeg blitt flinkere til å takle slike spørsmål, men det tok meg tid og mye sjelransakelse. Men jeg synes det fortsatt er tøft. For jeg har også vært skyldig i å spørre om det samme, uten å egentlig tenke over hva man spør om. I dag ville det ikke falle meg inn å spørre, det er noe andre heller skal få dele om de føler for det. Alle er vi forskjellige, så andre i samme situasjon vil oppleve det som helt normalt å ville dele sin historie. Bare vært forberedt på at du kan få et helt annet svar enn det du ventet deg.

Ofte er spørsmålet kun av ren nyskjerrighet eller et oppriktig ønske om å ville den andre personen godt. Har man barn selv, så ønsker man gjerne å dele den gleden med andre. Men sannsynligheten for at du spør i en setting som kan være vanskelig å svare i, kan være stor. Ofte vil vi jo selv dele når og hvordan vi snakker om vanskelige problemstillinger. Jeg ønsker selv ikke å dele dette med hvem som helst.

Så tenk deg om før du spør en kollega eller en samtalepartner over middagen eller på cafè neste gang. Spørsmålet er nok ikke så uskyldig som du tror, uansett hvor velmenende. Mange par er prøvere eller i en situasjon som allerede er svært vanskelig og belastende. De trenger ikke det stresset fra andre på toppen av det hele. Prøv å sette deg inn i deres situasjon og tenk over hvor tøft det hadde måtte vært å svare på det, om du akkurat hadde mistet et barn eller prøvd i månedsvis uten positive resultater.

Foto: Felicia Lasala

Innlegget ble publisert første gang på motesilje.com februar 2016, men er oppdatert med nye detaljer.

Pink + denim

oktober 28, 2016 // , ,

_mg_9346

Hei fredag!

Hvor blir det egentlig av disse ukene? Synes det bare raser avgårde og at jeg nesten ikke får gjort halvparten av det jeg egentlig skulle rukket igjennom. Flere som synes det samme? Men når jeg tar regnskap over alt det jeg har fått til, så må jeg jo innrømme at jeg har gjort en god innsats. Det er lett å fokusere på alt det man ikke har fått gjort isteden for alt det man får til, ikke sant?

Dessverre er vi mennesker litt sånn. Vi har lett for å fokusere på det negative. Hvorfor gjør vi det, når vi har så mye å være glade og takknemlige for? Derfor bruker jeg alltid fem minutter av dagen min på å tenke over alt jeg er takknemlig for, enten det er at jeg kan hente Ella Victoria tidligere i barnehagen, ekstra kos hjemme, en hyggelig samtale med en god venninne eller en nydelig middag.

I dag blir en hektisk slutt på uken med en spennende fotoshoot, møter og diverse annet. Jeg har så mange spennende prosjekter gående som jeg gleder meg til å dele med dere. I tillegg skal vi ut å feire min kusine (som jeg også er fadder til) som fyller 20 år. Gleder meg til å møte hele familien, det blir vanligvis ganske  livlig og morsomt! Om du har lyst, så kan du følge dagen min på Instastories eller Snapchat: silje-pedersen, lover at det blir en innholdsrik dag. Nyt helgen når den kommer!

PS: Mange som har spurt om bildet på veggen og det er malt av min venninne talentfulle venninne, Pia Haugseth. Se bildene hennes her!

Greit å kjøpe bursdagsgave til seg selv?

juni 17, 2016 // ,

DSC_3990

Selvsagt! I dag er min bursdag og den skal feires. Jeg blir aldri for gammel for bursdagsfeiring, gleder meg meg veldig til kake til frokost, middag, moro, og vin med venninner ikveld. Tjuvstartet feiringen både allerede i Paris og i går med mannen og det synes jeg er helt greit. Det er jo bare en gang i året man har bursdag, så det må feires litt ekstra med de man er glad i.

DSC_3940web(1)

Det er et par år siden jeg begynte tradisjonen med å kjøpe gave til meg selv. Det er jeg faktisk veldig glad for. Det er en liten reminder på året som har gått både oppturer og nedturer. Noen ganger har det vært ganske ekstravagant, mens andre ganger kun noe helt symbolsk. Det varierer fra en ny veske, storbytur til blomster.

DSC_3981

I Paris fant jeg noe helt spesielt som jeg gleder meg til å ha på i dag. Selv om jeg var på jakt etter noe annet, var det dette som ble med meg hjem og det er jeg veldig glad for nå. Lurer du på hva det er? Da kan du huske å følge meg på både Snapchat: silje-pedersen og Instagram @motesilje. Skal selvfølgelig legge det på bloggen så fort jeg får tatt noen fine bilder også.

DSC_4000

Ønsker deg en nydelig helg når den kommer!

Foto: Frøydis Geithus

 

Historien bak vesken

april 5, 2016 // ,

IMG_7391

De fleste av mine designvesker holder en helt spesiell historie, enten det var et kupp på ebay, kjøpt på reise i New York, en gave til meg selv for en spesiell jobb eller en arv. De fleste har en sentimental verdi, et minne eller en opplevelse som jeg tenker på hver gang jeg bruker vesken. Bak min røde Chanel skjuler det seg en helt spesiell historie.

Min fantastiske og stilfulle bestemor var en av de som vekket min lidenskap for mote tidlig. Hun var alltid kledd til fingerspissene, og hadde en klassisk men ganske personlig stil. Hun kledde seg mest i farger, og rosa og rødt var blant favorittene. Hun hadde en egen evne til å sette sammen elegante antrekk som fikk folk til å snu seg på gaten.

Vi delte mange gode stunder sammen og hadde heftige diskusjoner om mote. Blant annet syntes hun at jeans med hull var noe skikkelig tøys og siden det var en av 80- og 90-tallets største trender, så forsvarte jeg innbitt mine Levis 501. Jeg kan jeg love deg at diskusjonen gikk livlig oss i mellom, men det var aldri sure miner. Derimot hadde hun mange klare meninger om hvordan man skulle kle seg. Som påståelig tenåring og senere voksen, var jeg ikke alltid like enig. Klassiske plagg i god kvalitet, enkle vesker, perler og lekre brosjer var hennes varemerke.

Dessverre så er hun ikke lenger i blant oss, men minnene fra oppveksten og alle de gode samtalene vil jeg aldri glemme. De siste årene hun var i live, så ga hun alle barnebarna arv som hun håpet vi ville bruke på reise, kunst, kultur eller noe annet som kunne berike livene våre eller holde minner om våre stunder sammen.

Alle barnebarna valgte forskjellige, men jeg endte blant annet opp med å kjøpe denne røde Chanel envelope-vesken på en tur til New York. Da jeg så den var jeg ikke i tvil, det var en veske jeg elsket og som bestemor hadde likt. Hver gang jeg bruker vesken tenker jeg tilbake på min flotte bestemor med et smil om munnen. Vesken kommer en gang i fremtiden til å bli min datters og jeg gleder meg til å fortelle henne gode historier om hennes stilsikre oldemor. Det er sårt å tenke på at de aldri fikk møtes, men forhåpentligvis får Ella Victoria dannet seg et flott bilde av henne gjennom mine minner og historier.

Jeg savner deg hver eneste dag, min flotte, varme og herlige bestemor, Gloria. Du vil alltid holde en helt spesiell plass i mitt hjerte.

P1010466

PS: Skal du kjøpe deg en Chanel-veske? I løpet av uken kommer det et innlegg med tips til hva du bør tenkte på ved kjøp av ny eller vintage Chanel.