Tre år i morgen

februar 9, 2018 //

sSARA04861

Tenk det, tre år allerede. Tiden flyr. Jeg husker at du fremdeles lå i magen min på denne tiden for tre år siden. Jeg var både redd og gledet meg veldig til å møte deg. Endelig skulle dagen komme hvor vi snart skulle treffes. Etter så lang tid var jeg veldig spent. Spent og litt engstelig, noe jeg tror de fleste vordende mødre føler på.

Vår reise for å møte deg var lang og til tider svært tøff… Mange søvnløse netter, tunge stunder og måneder senere var det endelig vår tur. Da spiren tilslutt satt, var jeg redd det bare en drøm. Fortjente jeg dette? Som gravid går tiden uendelig sakte. De første månedene var en blanding av fryd og skrekk. Fryd over å være gravid, men skepsis til om spiren denne gangen skulle sitte.

Ikke vent for lenge

Etter å ha mistet to ganger allerede, var vi engstelige for at det samme skulle skje. Dagene sneglet seg avgårde og jeg måtte bare ta en dag av gangen. Endelig var det tid for tidlig ultralyd og for å sjekke om det var liv i magen. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv som da vi fikk høre de sterke hjerteslagene dine. Vi fløy ut av legekontoret på en rosa sky og glede i hjertet. Dagen etter satte realiteten inn igjen og tankene gikk til alt som kunne gå galt før vi skulle treffes.

Men da bestemte jeg meg for at den eneste løsningen måtte bli å ta en dag av gangen. Og slik gikk nå dagene, helt til selve fødselen. Jeg skal ikke lyve, det var mange stunder hvor jeg var skrekkslagen, men det tror jeg er normalt i en slik situasjon. Fødselen var intens. Du tok deg god tid og kom først etter 15-16 timer. Men da du endelig bestemte deg for å komme, var det kjærlighet ved første blikk. IMG_6315b

I de tre årene som har gått siden har det vært mange høydepunkt. Spesielt er jeg så glad for at jeg tok en lang mammapermisjon uten stress og mas. En pakkeløsning fra jobben viste seg å være en gave og en tid med deg jeg nøt til det fulle. En tid jeg vet aldri kommer igjen. De første stegene, de første ordene. Det er mange ganger som er første. Som foreldre vet vi også at det er mange siste…

Man kan klage på amming og våkenetter, men vips er tiden over og man savner nærheten og varmen. Men med alderen kommer en annen tid som er vel så sjarmerende og morsom. Jeg elsker den tiden vi er inne i nå. Humor og dans preger hverdagen med en god dose trassøyeblikk som enten kan få meg til å le eller gråte. Latteren sitter løst og lange setninger kommer som perler på en snor. Det er til tider så underholdende at man glemmer alt annet og det er helt fantastisk. Jeg gleder meg så til å feire deg, du er livets største glede. Du gjør verden et mye bedre sted å leve. Jeg takker alt for at vi har deg i livet vårt du vår lille solstråle. Vi elsker deg.      

Tenk deg om før du spør

Øverste foto: Sara Johannessen

En liten danseløve

januar 23, 2018 //

IMG_5406b

Som foreldre vet i at det er en første gang for alt. Vi vet også at det er en siste gang for det aller meste. Du husker dine barns første smil, skritt og latter. Du tar til deg hver eneste kyss og klem, for du vet det kommer en alder og tid der klemmene ikke kommer til å sitte like løst.

Når hun sitter på mitt fang for ettermidagskos, så tenker jeg ofte at det er like mye for meg som henne. Før kunne jeg bære henne rundt overalt, nå kan jeg kun ha henne på hoften i korte perioder av gangen. Det er en tid for alt og som mamma tenker jeg at jeg vil nyte og ta vare på de små øyeblikkene så lenge som mulig.

IMG_5445b

Slik er det ofte med små opplevelser som blir litt større og er med på å definere livet, hva vi husker og tar med oss videre.

I ukesvis har denne lille tulla gledet seg til å begynne på dans. Hun danser overalt, i barnehagen, foran Frost, på kjøkkenet med pappa og rundt og rundt med mamma. Hun elsker å bevege seg til musikk og synger av vildens sky. Den gleden håper jeg at hun kan nyte av i lang tid fremover. Jeg håper og tror at vi som foreldre kan oppmuntre og være med å dele denne gleden, uten noe press om prestasjoner. For i denne alderen handler det meste om lek. Det er helt tydlig når hun også er på golfbanen med pappa. Selv om de lærer ekstremt fort, tenker jeg at det er så viktig at de får være barn lengst mulig.

I går fikk jeg være sammen med datteren min på en ny måte, en måte som forente oss i dans og lek. I en hel time var det ingenting annet som betydde noe. Jeg tenkte verken på problemer, telefon, mail eller tid. Jeg var kun oppmerksom på datteren min, musikken og den fantastisk perlende latteren fra hennes lunger. Den umiddelbare og spontane gleden hun opplevde selv, sammen med de andre barna og sin mamma.

Jeg vet at vi skal gå på dansekurs i mange uker fremover og kommer til å være i korridorer som denne, men jeg hadde ikke villet gå glipp av gårsdagen for alt i verden. Det er et minne som alltid vil være med meg. En glede som jeg selv husket, men hadde fortrengt eller forlagt. Men den kom tilbake i hennes spontane glede over en ny ballettdrakt og mulighet til å danse fritt uten hemninger sammen med alle de rundt seg.

IMG_5419b

Da vi kom hjem og hun lå i sengen i går kveld, sa hun: Tusen takk for at du tok meg med på dans mamma. Jeg gleder meg til neste gang. Jeg elsker deg. Også fikk jeg en god klem. Det er et minne jeg alltid vil bære med meg.

Noe av det som hjalp meg

november 18, 2017 //

IMG_1167b

Det er klart folk er velmenende og prøver å komme med trøstende råd. Men når man står i en tøff situasjon der man prøver å holde hodet over vannet, er det ikke alt som hjelper. Om jeg kan gi noen av mine råd og erfaringer da vi var prøvere og stod midt oppi situasjonen, så må det bli at det viktigste er å lytte til seg selv og sin situasjon. Vi er alle forskjellige med ulike behov, så hver situasjon er unik. Hva som hjalp meg, er kanskje ikke til nytte for deg som er i samme situasjon. Samtidig så kan kanskje mine og våre erfaringer gi deg et annet perspektiv?

Saken vår er ute i Magasinet Dagbladet i dag og mange har sendt meg meldinger og spørsmål om jeg kan dele hva som hjalp oss på veien. Når jeg ser tilbake nå, så var det ikke en spesiell ting, men flere som til sammen utgjorde en stor forskjell for oss.

Dele eller holde det for deg selv? Det er flott om du har lyst til å være ærlig om det du går igjennom ovenfor omgivelsene dine. Jeg valgte selv å kun dele det med de aller nærmeste, og det var spesielt to grunner: Jeg var langt nede psykisk og orket ikke alle spørsmål. I tillegg var jeg redd det skulle brukes mot meg karrieremessig. I etterkant har jeg ville være åpen om det nettopp fordi jeg vet det er så mange andre i samme situasjon, samtidig ønsker jeg at det skal bli mindre tabu å snakke om dette.

For andre er det godt å dele så de rundt deg vet hva du går igjennom. Det kan være vanskelig å gå på jobb med en så stor sorg, men husk også at man må være forberedt på ulike reaksjoner. Ikke alle verken skjønner eller har god forståelse for dette temaet, dessverre.

Oppsøk spesialister og gjør deg kjent med det som skjer med kroppen din. Finn ut hvilke rettigheter dere har og hvilke grep dere kan ta. Kunnskap er makt, bruk den til din fordel.

Alternativ behandling. En bekjent anbefalte Klinikk Fjeld og jeg er så utrolig glad for at jeg fulgte magefølelsen og dro på en konsultasjon. Der ble håpet mitt styrket på at vår reise skulle ende positivt. Det at noen lytter til deg og har gode råd om en vanskelig situasjon var akkurat det jeg trengte. Akupunktur, ro og stresse ned under behandlingene velger jeg å tro hjalp meg mye da jeg hadde det som værst. Kort tid etter behandlinger og operasjon for endometriose, så ble jeg gravid. Jeg vet selvsagt ikke hva som hjalp, men velger å tro at begge kom meg tilgode.

Få ut frustrasjon. Prøveprosessen er altoppslukende, så prøv å finn noe der du kan få utslipp for følelser. For meg ble trening og gåturer gode utløp for å få ut mye frustrasjon.

Snakk med de rundt deg som du stoler på. Selv brukte jeg de gode venninnene mine for alt det de var verdt. Og de var alle fantastiske i denne perioden. Kom på kort varsel med blomster og sjokolade, eller slapp det de hadde i hendene når jeg trengte å blåse ut over et glass vin.

Og som en leser så fint sa, det kommer en ny dag i morgen. Selv på de dagene det føles som mørkest, så er det viktig å prøve å beholde troen. Når den aller tyngste kvelden ble erstattet av soloppgang dagen etterpå, øynet jeg alltid et nytt håp i horisonten.

Jeg trodde ikke jeg fortjente den lykken

november 14, 2017 // ,

IMG_2819

Det er enkelte opplevelser i livet som forandrer deg. Som får deg til å stille spørsmål ved det du har gjort og veien du har tatt. For meg kom et vendepunkt i livet da vi ble prøvere. Lite visste jeg om hvordan det brennende ønske om barn skulle prege en god del av årene i livet vårt.

Les også: Ikke vent for lenge

I tillegg måtte jeg ta et oppgjør med fortiden min og en sykdom som jeg selv følte at jeg hadde klart å bli relativt frisk fra. For meg startet nemlig en kamp mot kroppen da jeg var femten. Det hadde ingenting å gjøre med mote eller tynne modeller, men en ballettlærer som kløp meg ofte i låret og lot kommentarene hagle om at jeg «hadde litt for mye både her og der». Om jeg ikke gikk ned i vekt, så ville jeg «aldri bli en god danser.» Dessverre så satte de kommentarene seg i hodet og vokste seg til et monster som jeg tilslutt ikke klarte å kontrollere. Dansen, som så lenge jeg kunne huske hadde vært min lykke, lidenskap og tilflukt i vonde tider, ble tilslutt gjennomsyret av den negative spiralen.

Om jeg kunne gått tilbake så ville jeg sagt til mitt yngre meg at det var ballettlæreren som var syk, ikke meg. Det var ikke noe galt med vekten min, det var hennes speilbilde som viste noe annet enn virkeligheten. Men mitt unge sinn var lett påvirkelig, så monsteret og stemmene i hodet ble en del av livet mitt lenger enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. Men i dag lar jeg aldri den negative stemmen få overhånd igjen.

Les også: Kjære kroppen min

Det å tenke over hvordan jeg behandlet kroppen min i så mange år, det gjør meg trist. Det ønsker jeg ikke for noen annen. Minst av alt for datteren min. Mitt håp er at hun aldri opplever noe lignende. Når jeg ser tilbake nå, så tror jeg det ligger mye i å ha et sterkt selvbilde. Selv var jeg svært usikker og søkende på den tiden. Jeg hadde vært igjennom en opprivende skilsmisse mellom mine foreldre og påfølgende mye flytting fra sted til sted og nye miljøer. Bekreftelsen ble å få ros gjennom selvlidelse.

Men jeg er glad for at jeg har kommet videre og er på et helt annet stadiet i livet nå. Et godt sted. Jeg lar ikke lenger badevekten diktere hverdagen for jeg vet at tallet på badevekten eller en størrelse på et plagg, ikke er en bekreftelse på et lykkelig liv.

Det å være prøvere satte også hele selvbildet mitt på prøve. Mye grums fra fortiden måtte opp i lyset igjen. Hva hadde jeg gjort mot meg selv? Hadde det påvirket våre sjanser til å få barn? Kanskje jeg ikke fortjente den lykken. Slike vonde tanker har lett for å ta overhånd, så jeg er glad jeg hadde mange gode støttespillere rundt meg som overbeviste meg om det motsatte. Det var med på å gi oss håp og styrke til å fortsette å prøve.

Å dele slike historier er selvsagt ikke hverdagskost, for det koster mye. Jeg vet mange bloggere utleverer seg daglig, men det har aldri vært min intensjon. Allikevel synes jeg enkelte ting er godt å dele. Det koster å tenke og reflektere over det man har gjort og de valgene man har tatt. For det som er fint, er å vite at man ikke er alene. Mange har opplevd noe lignende, enten det er spiseforstyrrelser, mobbing eller spontanabort. Jeg tror det hjelper å få satt ord på det som plager deg eller gjør deg ulykkelig. Det hjelper i alle fall ikke å holde inne alt det vonde.

En liten del av min historie kan du lese gjengitt til journalist Gry Thune i Magasinet Dagbladet på lørdag og har du Pluss abonnement så kan du lese den HER allerede nå.

Vår historie er langt i fra unik, jeg kjenner mange som prøvde mye lenger enn oss. Det tiden har lært meg er at vi alle har våre utfordringer og historier som gjør oss spesielle. De erfaringene vi tar med oss på veien gjør oss til en del av det vi er i dag. Og gleden over dansen og balletten ble aldri borte, selv om jeg måtte gi opp den lidenskapen. Den gleden har jeg tatt med meg på veien og den deler jeg hver dag med min datter med dans og moro her hjemme på kjøkkengulvet. Livet har lært meg at jeg ikke trenger en scene å vise meg frem på for å være lykkelig, det holder med en klem og et smil fra verdens fineste lille tulle.

Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet

Det aller beste kjøpet

november 10, 2017 // ,

IMG_2363b

Lange late dager, solskinn og fri, det er deilig med feriemodus. Men det å dra på ferie før man fikk barn, er noe helt annet enn ferie med de små. Før kunne man jo ligge timesvis på solsengen, men jeg føler at jeg setter mye mer pris på den timen jeg får alene midt på dagen nå enn tidligere. Her går det i ett fra tidlig morgen sånn rundt 0700 (0730 om vi er heldige) og siden mannen min er på jobb, så er det vi to jentene som finner på noe sammen.

IMG_2389b

I går var vi en liten tur til en havneby i nærheten som heter Cartagena. Det var litt å se på og et helt greit Corte de Ingles med ganske stort utvalg. Jeg pleier nesten aldri å shoppe på familieferie, med unntak av en tur innom Zara og Mango (det er mye rimeligere) eller om vi går forbi noen lokale spennende butikker. Sko og vesker ser har jeg dog alltid øynene åpne for, spesielt her i Spania får du god kvalitet til en ok pris.

IMG_2379b

Men det aller beste kjøpet gjorde vi faktisk før ferien. Det var et par som dro samtidig med oss på sist ferietur som hadde denne reisevognen fra Yoyo. Den bare klappes sammen og tas med som håndbagasje. På forrige tur endte vi med å måtte bære den sovende snuppa fra gaten når vi kom til Gardermoen sent og det var skikkelig tungt og langt. Det bestemte jeg meg for at ikke skjer igjen. Denne er supersmidig og lett å klappe sammen. Jeg kjøpte den på Lilleprinsen og er superfornøyd. Den er lett og veldig anvendelig.

IMG_2433b

Ella Victoria er også strålende fornøyd. Bortsett fra en liten forkjølelse på oss begge, så koser vi oss masse. Hotellet der vi bor heter Mar Menor, men hit hadde jeg ikke dratt om Eivind ikke skulle jobbe og om jeg hadde valgt hotell (det er vanligvis jeg som tar den jobben). Her er det veldig fint, men midt i ødemarken og en golf resort der det meste nå er stengt siden det er off season. De fleste restaurantene åpner ca 19-1930, noe som er litt sent for de med små barn. Den eneste som er åpen kl 1830 har vi spist på nå i fem dager (gudskjelov en restaurant med god mat og glutenfrie alternativer). Men pluss i boken for deilig innebasseng og en lekeplass i nærheten som vi har brukt flittig.

IMG_2542b

Takk for mange hyggelig spørsmål og tilbakemeldinger både her og på Instastories. Det setter jeg pris på og prøver å svare dere alle så godt jeg klarer:)

IMG_2548b

Enn så lenge så fortsetter vi ferien og nyter de siste dagene med varme før det er tilbake til kalde Norge.

IMG_2088b

Ønsker dere alle en nydelig helg når den kommer!